Irritert i Vietnam

Så, jeg lovet i går å skrive litt fornuftig dag. Dette blir nok en lang en, men ikke gi opp…

Vi tok bussen fra Vientianne til Savannakhet i Laos. Det var en særdeles behagelig tur, en av de bedre. Fikk som vanlig ikke sove, men vi hadde stor benplass og veiene var greie. På bussen var det ei fransk tuppe som vi fant gjestehus samen med . Vi fikk et billig og enkelt rom til 35-40 kroner, og prøvde å sove litt. Så var det ut på oppdagelsesferd. Det var ikke en dritt å oppdage i Savannakhet. Men det var en rolig og koselig stemning over byen som gjorde at vi bestemt oss for å bli noen dager. Det var en sånn type plass som er akkurat lite nok turister til at folk fremdeles er litt fascinert, og hilser og hoier når man går forbi. Da spesielt barna. Vi fant fram til en plass som het Mama’s Home Restaurant, som var akkurat det. I stua til familien kan man sitte og lese, spise og man kan få se på film hvis man vil, mens Mama fikser mat. For noen ekstra kroner kan man få være med å lære seg å lage retten du har bestilt. Veggene var stappfulle v familiebilder, og vi fikk låne bøker helt gratis. Perfekt.

Ellers satt vi mye på Au Randez-Vous, som var billig, men betjeningen var som Lonely Planet sa mer opptatt av tv’n som dundrer på i bakgrunnen hele døgnet. Så har vi gamlemor i stua som sitter blind as a bat og tygger på noen blader, som hun spytter og gørrer ut i en liten kopp.



Så hadde de to små jenter i huset som var svært så aktive og stjal fra meg kameraet. Må si største jenta var overraskende god til å ta bilder. Fikk nesten lyst til å gi henne ekstrakameraet vårt.





Også regna det en del i Savannakhet.



Også var det en del fattigfolk



Are synes liksom ikke det at vi får nok oppmerksomhet som hvite her nede, så han bestemte seg for å flette inn perler i skjegget. Etter det har vi ikke fått være i fred et sekund når vi er ute på gata. Are fikk heller ikke være i fred av jentene på Au Randez-Vous som tok omtrent tredve bilder av bare skjegget hans.

Ellers gikk vi bare rundt og tok bilder eller slappet av på gjestehuset.

Vi bestemte oss for å begynne å tenke på å komme oss over til Vietnam. Så vi tok bussen til grensa. Laos er et helt utrolig vakkert land, og det var helt kvalmt idyllisk å kjøre gjennom landsby etter landsby som gjemte seg mellom fjell og daler.

Det å komme seg over grensa var jo mye enklere enn forventet. Vi ble fortalt at vi måtte søke om visum som ville ta et par dager, men når vi kom dit var det jo bare å få et stempel, så nå kan vi være her i 15 dager. Men det var så langt løkka rakk også. For etter det var det bare styr og helvete. Det helle begynner med at det er en 4-5 kvinnfolk som følger etter oss fordi de ville at vi skal vekslepenger med de, fra Kip til Dong. Vi sa nei takk sånn omtrent 200 ganger, men det gikk liksom ikke inn. Rett over grensa var det mopeder og sjåfører som kunne kjøre oss til et gjestehus. Vi skulle aldri ha satt oss på med de forbanna svina. En ting er sikkert, vietnamesiske sjåfører e noen trickye drittsekker. Gjestehuset var overprisa som F. Detvar en liten hukdo på rommet som ikke hadde dør eller forheng foran en gang. Greit nok at intimgrensene våre har blitt dratt langt denne ture, men herregud. Noen hemmeligheter å man få ha. Først sa de at vi skulle betale 8 dollar for rommet, eller 200 000 Dong, selvfølgelig ikke et regnestykke som stemte. Så vi sto der og megla, og så kommer den ene av disse kjerringene som skulle veksel penger busende inn og sier at vi i hvert fall ikke kan betale med Kip, som var det eneste vi hadde. Og som var ok for eieren, men ikke veksledama som egentlig ikke hadde noe med saken å gjøre- Hun sto og gaula ”Nooooooo, nooooo kip, only doooooong”, helt til jeg ikke så noe annet valg enn å slå henne i svime eller gi etter. Vi ble selvfølgelig litt lurt av denne hurpa. Men det får så være. Så begynte sjåføren vår, ikke eieren av gjestehuset og insistere på at vi skulle gi han passene våre så han kunne ta de med på politistasjonen og registrere oss. Vi har da vært ute ei vinternatt før og sa selvfølgelig at det ikke var aktuelt en gang å gi fra oss passene, men at de kunne på all infoen vår og passbilder. Det gikk jo ikke, men dusten sa at han skulle kjøre og hente registreringsboka og skulle komme tilbake med den. Han kom jo selvfølgelig ikke tilbake. Visste jo at det var mistenksomt siden jeg aldri har opplevd at hotellet ska ta vekk passet fra oss og registrere oss en annen plass. Vanligvis skriver vi bare infoen i ei bok selv, eller så tar hotellet kopier av passet.

Om kvelden gikk vi ut for å spise hos en veldig hyggelig familie som ikke snakket så mye engelsk, men mat fikk vi da. Fiskepho faktisk. Veldig godt. Vi gikk så og la oss ned og så på noe på laptopen, og det tok ikke langt tid før noen ble nysgjerrige på lyden og tenkte at det var ok å stikke hodet inn døra. Dette var ikke første gang folk prøvde å komme inn på rommet. Før sola hadde greid å stå opp står en av svina som kjørte oss dit og dundrer på døra og prøver å åpne den. Klokka var vel rundt 06.00. Han lurte på ”Whe jo gå naw???” Are åpna og sa at akkurat nå skulle vi ingen jævla plass og at vi prøvde å sove. Vi la oss igjen, men fikk faen ikke fred for det. Noen prøvde å åpne døra og banket på en fire-fem ganger til før vi sto opp i halv ni-tiden. Pakket i en fei og begynte å gå mot busstasjonen, vi fik jo ikke fred da heller. Samme sjåførene forfulgte oss et stykke og skulle ha oss til å betale 500 000 for bussen til Hue, som selvfølgelig var en helt syk pris. De megla og megla helt ned til 160 000, og plutselig var vi i en minibuss stappfull av varer, som sikkert var ulovlige, på vei til Hue. Etter det gikk det egentlig ganske greit, men på det tidspunktet var jeg så potte drittsur at jeg holdt på å synke gjennom gulvet på bilen. Dessuten var jeg vettskremt både av kjøringa og at vi skulle gjennom varekontroll. Heldigvis kikka bare politimannen inn i bilen, smilte når han så oss og lot oss gå. Jeg er temmelig sikker på at mens vi venta på å dra holdt de på med noe muffens med noen røykkartonger som helt garantert ikke var legitimt. Og vi har lært oss leksa vår flere ganger etter det at vietnamesiske sjåfører og annet er ikke annet enn skurker. Vi ble lurt trill rundt i går kveld også, men den tror jeg at jeg sensurer. :P

Jaja, det var det. Nå er vi trygt i havn i vakre Hue, som jeg sikkert skriver litt mer om senere.