Naboene i Chiang Mai




Marked i Chiang Mai




Da er det vel på tide med et lite innlegg igjen. Vi har nå beveget oss fra chiang mai videre nedover i landet med Malaysia i tankene. Chiang Mai var helt fantastisk. Vi fikk tur i slangepark og tigerpark og et nydelig og billig gjestehus med yoga rett ned i gata. Det å kose med tigere var selvfølgelig en fryd, og mannen som kjørte oss dit var også en spesiell karakter. Singh hette han, var på ferie og lurte bare på om han skulle tjene litt ekstra penger ved å kjære oss dit. Dessuten var han en gammel muay thai bokser, og bar veldig preg av det. Han bodde visst i Australia med sin australske kone og to barn og han bannet hele tiden. På veien plukket vi opp nevøen hans slik at han kunne bli med.





Må nesten fortelle om Cowboy også. Cowboy er en thai bondegutt gone bad. Han har brukt livet sitt til å haike rundt verden, bo i India, drive gjestehus, få seks barn innimellom hans 12 kvinner og drikke. Nå drev han en bar som vi fikk anbefalt bare fordi vi burde møte Cowboy. Litt av en karakter, det må jeg si. Baren var full av alkiser fra alle verdens land og soundtracket hørte vel egentlig hjemme i Texas, og ikke Thailand. Og her er et bilde av sjela:

Fra Chiang Mai dro vi til Nakhon Sawan.Der var det egentlig ingenting å se, så neste dag dro vi bare videre til Kananchanburi. Her er det ganske fint og greit, billig mat også. Gjestehuset ligger på elva og vi har en deilig restaurant her. Ellers så kan det vel neves at Kanchanaburi er kjent for å være et viktig holdepunkt under krigen. Sjekk filmen The Bridge on the River Kwai. Broen er her og er en av turistfellene.

Broen paa elven Kwai

iiiiiihihihihihihihihihiiiii

Thailand

Kjære venner, vi har nå rullet oss over til Thailand. Var først i Bangalore før en herlig flytur til Bangkok.

Bangkok var som en drøm, helt fantastisk, og rart. Hotellet var luksus med svømmebaseng og kabel-tv og midt i smørøyet for Khao San Road. Hvis noen av dere har lest eler sett The Beach så er det der historien begynner. Nå begynner ikke vår historie i Thailand med et selvmoord og en någet spesiell skattejakt etter paradiset, men noe litt mer fredelig. Bangkok har alt! Jeg elsker Bangkok, det er som et asiatisk London. Dessverre var shoppingmulighetene for store, så noe økonomisk gusntig viste det jo seg ikke å være. Men jeg fikk meg en tur på Forever21, og det skal jeg kunne leve på lenge.

Det er helt umulig å dekke hele Bangkok virker det som. Det vi fikk gjort der var en båttur gjennom kanalene. Ikke alle selvfølgelig, da det er ca. 1000 kanaler i Bangkok, men det var en helt genial tur. Og ikke minst fikk vi se 5-6 varaner som lå og slappet av i sola i døråpningene til husene som lå på kanalen. Vi fikk prøve thailandske frukter, som dragefrukt, og thai-whiskey. Som var ikke fult så bedriten som all annen whiskey, men likevel smertefult.

Ellers fikk vi sett The Standing Buddha og noen templer. Stygt å si det, men alle templene ser jp helt likedan ut, så interessen forsvant litt etter hvert.

Fra Bangkok tok vi bussen til Chiang Mai 12 timer nord for Bangkok, som er en roligere by. Her har vi slått oss ned i et originalt teakhus med gratis wifi. Det er utrolig koslig her. Generelt sett vil jeg si at nytelsesfatoren på reisen har økt betydelig siden vi dro fra India. Og la meg fortelle dere om maten! Herreguuuud, maten. Den er fersk, den er rein, og vi slipper å frykte for livet om vi vil spise det de lager på gata. Faktisk er det preferert å spise på gata. Man får alt her. Og alt er helt perfekt. Jeg synes kanskje de går litt overboard med sausene sine, men herregud, i forhold til India er dette himmelen. Og hvis jeg skulle føle meg nostalgisk er det fysøren meg bare å stikke på hjørnet for en masala dosa.

Jeg har endelig fått ræva i gir og satt i gang med yoga igjen. Det er et nydelig lite senter rett ovenfor oss med smilende søte mennesker fra hele verden som samles for å ta rolige yogatimer for 150 Baht per time. Første timen var helt genial, latterlighetsfaktoren på den noe highonlife læreren var kanskje litt mye, men hey, det er yoga. Andre timen var med en annen lærer som jeg ved flere anledninger i løpet av timen holdt på å sparke hardt der sola sjeldent skinner. Jeg hatet han så intenst der og da at jeg var nær ved å grine, kroppen er ikke skapt for slike stillinger. Og han insisterte hele tiden på at vi skulle ta sånne halve push-ups og holde stillingen, reine skjærsilden. Men han virket som et nydelig menneske ellers, og man angerer det jo aldri at man drar. Men jeg kjenner det godt i dag ja. Jeg begir meg ut igjen i dag med godt mot, og etter yogatimen skal de ha filmkveld der. Det blir kos :)

Også har vi fått os nye briller begge to. Vi har brukt for mye penger i det siste, men på en annen måte så har vi ikke kastet bort pengene, men vi har mye igjen for det. Og vi ligger fremdeles greit an i forhold til budsjettet og hjemreisen. Men det er en del duppeditter vi sikler på, som ny klokke, mini pc og ny mobil til meg. Jeg har også lyst til å oppgradere på fotofronten med linser og lignende.





Skal vi se, what else. Joda, har store stygge planer og et kokkeleringskurs her i Thailand. Og i morgen så blir det... (trommevirvel)...TIGERPARK!! oooooheilage backpacker Gud ("Lonely Planet Guide: Southeast Asia on a Shoestring") vi lovpriser deg!

Ellers er selvtillitten på et all-time low-point, da 90 % av kvinnene i dette landet er nyyyydelige og veier rundt det samme som en bunt med liljer, og enda jævligere: transene er gudhjelpe meg penere enn de igjen. Det er helt sykt. Jeg bruker å kunne lukte ei transe på mils avstand, men her! Her kan til og med jeg bli lurt. Sex-turismen er ikke så synlig som forventet, men man ser mange.. vel, hva kan man si, asymmetriske par. D.v.s. nydelige unge thailandske piker med kongestygge eldre vestlige menn. Bokhandlene er stappfulle av bøker om temaet her. haha... Skuffende nok har ikke gay-scenen levd opp til det bibelen (Igjen, se Lonely Planet) sier: at thai-gays are loud, proud and ready to party, men jeg håper at det bare er tilfeldigheter at faghagen i meg ikke har fått hatt det litt gøy/gay.

Namaste
Sawat-dee-kaa (hilsen fra kvinne på thai)

Kjære landsmenn, namaste!

Hytta vaar i Palolem, Goa. Med julepynt :P

Namaste betyr forresten velkommen, eller brukes som en varm hilsen. Dette er siste natten vår i India, for denne gang. I morgen tar vi flyet fra Bangalore til Bangkok, Thailand. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive min tid her i India. Det er snart fem måneder siden jeg hadde mine da vakre og rene føtter på norsk jord. På mange måter virker det som lenger, og på mange måter ikke. Jeg føler på ingen måte at jeg har opplevd India, det er for stort. Vi har ikke en gang vært i nordligere deler av India. Vi har ikke sett Taj Mahal, eller vært på kamelsafari, vørt med på rare ritualer eller i det hele tatt gjort typiske ting i India. Men vi har da levd her, opplevd raritetene og hykleriet som er basisen av dette landet virker det som. Jeg er sinnssvakt ambivalent til dette landet. Man både elsker og hater det.

Fra Palolem dro vi videre til Gokarna, en hellig landsby i staten Karnataka. Gokarna var, i tillegg til enorm religiøs aktivitet, preget av vestlige spirituelle søkende. Alle i den faste uniformen: lange dreads, orange alibababukse, linskjorte pluss masse smykker. Ah, det er så fantastisk at disse menneskene ser ut til å tro at de er de eneste i hele verden som er i India for å se lyset eller hva det nå er det glor etter enda det sitter en kar på bordet ved siden av som ser akkurat lik ut, mon tro om de har noe til felles? Ah, herregud, det må jeg si. Jeg begynner å miste all respekt for turister og backpackere. Jeg vet jeg er en selv, men jeg vil si jeg er av den mer kyniske typen, jeg er fult og helt klar over min rolle i det store turistpuslespillet. Jeg blir så kvalm av disse franske hippietypene som roper etter kelnerne slik selgerne roper etter oss: ”My frieeeeend, can I have a mineral water?” Hvis du er blitt så veldig native som du later som at du er så drikker du vel vanlig vann, som andre indere tenker nå jeg. Men filtervann er ikke bra nok for backpackerne, og de ruller seg jointer på gata eller på restaurantene som om de ikke er klar over hvor mye eierne sikkert må betale til korrupte politimenn for å ikke bli knust. Jeg hater disse gamle reiki-kjerringene som tror de kan lese kort og snakker til meg om sosialantropologi. Ikke fordi de er interessert i hva jeg driver med, men for å la meg høre at de er interessert i myter og mystikk. No shit, tenker jeg, og får lyst til å spørre om de også synes yogatimer er uutholdelige da alle ser ut til å slippe gass når de gjør ”katten” og INGEN ler (bortsett fra meg). De enste menneskene jeg har møtt her som har vært originale er de som ser ut til å ha funnet seg selv, og ikke noe annet.

Jeg skal også leve godt hvis jeg slipper å takle en eneste rickshawsjåfør igjen. Fattigdom og kloakk, korrupsjon, terror og ondskap. Men landet har også alt som er vakkert, det bar ses gjennom en tåke av alt annet. .

Fra Gokarna tok vi nattbuss til Bangalore, IT-hovedstaden i India. Det er stort og bråkete, stinker og ingen virker særlig hyggelig. Men vi har funnet mange fine bøker og Are har fått seg ei mappe til å ha tegnesakene i. Jeg har kjøpt inn indisk Vogue og Cosmo til flyturen i morgen. Velsignet være indisk Vogue, 100 Rs, som er ca. 12 kroner. Og vi bor på hotell med TV og varmt vann om morgenen… Halleluja… Ellers er det ikke mye å se her. Vi gikk forbi parlamentet og høyesterett, og dro til et lite akvarium for å se på fisker som hadde fått feil navn på skiltene.

Liten liste over bøker som har blitt praktisk talt inhalert i det siste:
Blind Willow, Sleeping Woman- Haruki Murakami
Life of Pi- Yann Martel
The Godfather- Mario Puzo
Consider the Lily-Elizabeth Buchan
Half of a Yellow Sun- Chaimananola Ngozi Adichie (ANBEFALES!!!)
Yoga Hotel- Maura Moynihan

Jeg tror det var alt…

Egentlig kjøpte jeg Roots i Pune, men etter Half of a Yellow Sun vet jeg ikke om jeg greier mer elendighet.

Vel, da snakkes vi fra Bangkok!

FORRESTEN! Vi har ikke lenger mobil her, dere kan sende melding på Are sitt nr, men ikke vits i å ringe. Hvor mobilen med indisk SIM er, det må gudene vite. Jeg tror det var den skumle hanen i Palolem som spiste den.

Og her er tattoveringen Are har designet og faatt i Palolem. Det velkjente Om/Ohm...


Og naa naar jeg endelig faar til aa laste opp bilder kommer en eller annen idiot og sier at jeg ikke kan bruke nettet lengre. Han vil ikke si hvorfor, jeg tror det er fordi det ikke er noen grunn og at han bare vil gjore meg enda mer forbanna...