Kerela, holy by day- tacky by night.

Da har vi fått oss en rundtur i Kerala denne helgen.

Turen ned var et rent helvete. Den bussen burde brennes. Dessuten hadde vi fått beskjed om at turen ville vare 12 timer, den varte 15-16. Vi kjørte fra Pondi på onsdagskvelden og begynte noe som viste seg å være en særdeles sær tur. Natten var hard og lengre enn lang, men man overlevde humpinga og den trange plassen. Det kunne jo vært verre tenkte jeg hele tiden, det kunne vært verre… DET KUNNE HA VÆRT VERRE!!! Som er lite mantra som gjentok seg selv hele natten for hver hump som knuste kneskåla mi eller hodet mitt inni noe.

Men når sola stod opp og vi våknet litt til var det hele så utrolig verdt det hele. Kerala må være verdens vakreste plass. Vi kjørte langt, og lengre enn langt. Og i ett tiden var vi fremme ved husbåtene vi skulle sove i. Alle burde ta seg en tur på husbåt. Det var helt utrolig å bare seile rundt i Kerelas backwaters, mens vi ble servert frukt og te hele tiden av det koselige crewet på båten. Noen badet, noen leste, noen bare glodde ut på verden rundt oss. På kvelden ble det film på dekket på båten etter en fantastisk middag.





Neste dag var de bare å kjøre videre, langt og lengre enn langt igjen. Etter hvert begynte vi å kjøre oppover i fjellene i Kerela hvor de gror te… Masse te… Te så langt øyet kan se, de vakreste busker, i rein fin fjelluft. Det var helt nydelig. Og ja, Hege, jeg tenker og grubler noe så inni granskauen nå på denne masteren om te- og kaffekultur… Mhmmmm… Tenkte noe så søkt som at jeg kan knytte dette opp til diverse fredsteorier, Arne Næss sin Dype økologi, Galtung og kanskje litt annet snæcks for spesielt interesserte. Foreslå for Kaffekompaniet at de gir meg stipend for dette!

Etter en stund kom vi oss til Kochi, som er hovedstaden i Kerela. Her var det i grunn bare digg. Luksushotell og guide som viste oss første kirka i India opprettet av Vasco da Gama, hvor han også ble gravlagt i første runde, St.Francis. Vi så et kinesisk fiskemarked og var på et museum som viste tradisjonelle dansekostymer for Kerala. Etter det bare ruslet vi rundt, gikk oss vill, spiste middag, drakk fancy kaffe som skrøt på seg å ha vunnet en pris i VM i barista i Norge eller noe, shoppet og dullet rundt.



Ny dag, tulledag, lang dag, gudenevethvadag. Vi kjørte og kjørte, opp og ned og ned og opp. Det vi fikk gjort denne dagen var å spise lunsj oppi fjellet før vi suste av gårde med en udugelig guide videre til en eller annen ”opplevelsesgreie” som skulle være steinbra, men som viste seg å være mer siktet på indiske fastlandsturister turister; racerbåter. Som var som vanlige norske båter, bare litt mer shabby. Vi tenkte at faen, sånt kan vi gjørra i Norge, gikk på do (for første gang i hull; meget vellykket) og kjørte videre for å ri på elefant. Noe som jeg ikke skulle ha gjort. Dakar elefanten, tristeste elefanten noen sinne. Som Jimmy, bare uten Finnmarksvidda.

Etter det hadde vi tidenes turbotour av et slags krydder/plante museum. Det var så genialt. Der fikk vi smake på nellik, fersk kanelbark, lukte på fersk kardemomme, spise pepper rett fra busken og kjøpe ferskt krydder og te. Kan trygt si at dette var Mari-heaven.

Så var tiden for å komme seg til neste hotell. Dette var litt av en scene. Selva hadde fått beskjed om at hotellet var like ved der vi var men det kan m trygt si at det var det ikke. Og vi kjørte, og kjørte… Ut i ingenmannsland på bittesmå veier, midt i dypeste jungelen. Jeg satt og holdt i Ganeshsmykket mitt og lurte flere ganger på om jeg skulle ringe til Are for å si mine siste ord. Makan til kjøring… i fjellet… i mørket…dødsangst… Men så plutselig dukket et helt utrolig hotell opp, der ute i nowhere midt i alt mørket. Skulle ikke trodd at vi var fattige studenter slik vi bli behandla rundt om i landet her. Veldig til oppstyr var det, til og med middag rundt bålet på kvelden. Utrolig koselig. Jeg avtalte med ene fyren som jobbet på hotellet at han skulle vise meg rundt når det ble lyst neste morgen, så jeg stod opp tidlig og ruslet ut. Ut av mørket kvelden før var plutselig verden en helt annen i lyset. Vi hørte jo bruset fra elven på kvelden, men så ingenting. Men ja, åpenbaring var vel ordet jeg lette etter her. Der kunne jeg ha blitt for alltid. Det ar tre små fosser som møttes der, og på topen av fjellet ved siden av var et lite hindutempel. Mannen viste meg rundt og fortalte om landsbyen rundt området, urtene man kunne finne i elvebredden og den politiske situasjonen i Kerala. Han var meget fornøyd med nåværende marxist-leninistiske styre, o fortalte mye om utviklingen de hadde hatt som ikke resten av India har hatt i post-kolonial periode. Han fortalte også at de skulle bygge små hytter ute i skogen spesielt for folk på brudereise, og han fikk meg til å love at jeg skulle komme tilbake når jeg giftet meg. No problemo, sa jeg.



Dagen etter skulle vi hjem igjen, men først var planen å dra for å se inni en av fabrikkene hvor de lager te. Så vi kjørte, kjørte og kjørte, til ene fabrikken etter den andre, men ingen ville slippe oss inn. Hmmmm… I wonder why… Så vi ble enige om at enten fikk vi ta en eller annen revolusjon og bryte oss inn i en eller flere av fabrikkene, frigjøre barnearbeiderne og kjøpe opp all teen de hadde i område for å finansiere en skole til barna, eller starte en massebevegelse mot te-plantasjer(i tillegg til alt annet man må boikotte i disse politisk korrekte tider) . Men det ble for mye til tiltak, og alle var så nødt på do, og egentlig så hadde vi ikke så mye å tilby ungene der og da, så vi kjørte videre hjemover. Hadde en meget interessant restaurantopplevelse med sånn fem kelnere og mye søl, før vi kom oss videre igjen. Etter det var det straka vegen heimatt. Var hjemme i ett-tiden på natta, og så var det opp igjen klokka 7 for å dra på workshop i Auroville om Jammu & Kasmir. Noe som var helt utrolig givende. Lenge siden jeg har lært så mye på så kort tid. Dette studiet er helt utrolig. Så i denne anledning vil jeg gjerne takke meg selv for å¨ha jobbet ræva av meg på Tiltak Funksjonshemmede og Ark i sommer slik at jeg kunne dra ut i denne rare verden. Jeg er heldig jeg. :) Og selvfølgelig annen økonomisk og moralsk støtte er mye verdsatt.

Men nå må jeg analysere Curle`s Conflict Progression Model til i morgen, og skrive om AFSPA… AFSPA meg her og AFSPA meg der… Ojojoj… Slien, men ved godt mot…

flere bilder kommer senere i samme innlegg, det tar bare så utrolig lang tid å laste opp.

Kasteløse India

Heihei, dette bli bare et kort innlegg. Jeg skal dra snart til Kerela, 12 timer med buss, thank you very much.

Jeg må bare fortelle litt o de siste dagene før jeg drar.

Søndag var bursdagen, som var kjempekoslig. Bilder av gaver og kos kommer senere. 

Det jeg må få ut blant folket akkurat nå er hva vi gjorde på mandagen. Som desidert må være en av de dagene man aldri greie å få ut av netthinna eller hodet. Så du bleikfeite sofapotet der hjemme, hør mitt ord. Neste gang du tyter hodet til andre full om depresjonene dine, isjiasen din, galleblæra, ryggen, eller hva faen det nå er som feiler deg, vil jeg at du skal vite en ting: du er et overpriviligert menneske, din verden kunne vært så utrolig mye verre, og jeg personlig er fascinert over hvor gode mennesker som har sett det verste denne kloden har å by på er. Smilende og glade, villig til å dele det lille de har og historiene om sine lidelser. Hvis du tror du har det jævlig, kom til India! Ufruktbar? Kom til India, her deler de ut barna sine på gata gratis! Tom for dopapir? Her fjerner kasteløse avføringen manuelt fra offentlige tørrdoer med sine bare hender, med ingenting annet for beskyttelse enn blomster de tar i håret for å hjelpe mot lukten.

På mandagen var vi altså på besøk i to landsbyer for kasteløse, de laveste i det indiske systemet. De som faktisk er så lave at de ikke en gang er i kastesystemet. De er urørbare, dalittene. Selv om ”urørbarhet” i seg selv er ulovlig blir det praktisert på de mest uhørbare måter overalt. Den aller laveste sub-kasten innenfor dalittene er den kasten som manuelt renholder tørre toaletter, med sine bare hender.

Først fikk vi en briefing på et senter som jobber for rettighetene til dalitter. Der møtte vi en gammel elev av foreleseren vår som har doktorgrad i samfunnsvitenskap, er blind og har dedikert hele sitt liv til dette folket. Vi møtte også en annen kvinne som jeg tror ingen her kommer til å glemme. Hun fortalte historien sin så rett fram, som om det var helt naturlig og ikke minst greide hun å smile til oss etterpå. Jeg vil ikke gjengi historien hennes feil, men her er noe av det hun fortalte oss: Hun kommer selv fra en rik dalittfamilie, og visste ikke betydningen av det å være en kasteløs før veldig sent. Når hun etterhvert ble bevisst på hva folket hennes led gjennom bestemte hun seg for å aktivt jobbe for mer kunnskap innad kasten spesielt. Dette sverget hun på graven til en dalitt som forsøkte å politisere samfunnet sitt, men som ble halshugget av dominerende kaster som ikke tålte at dalittene skulle få stemme i det hele tatt. Etter dette har hun blitt forfulgt, misbrukt og arrestert flere ganger. Her i India er det ofte ikke folket som er problemet, men staten. Politiet har ved flere ganger torturert denne kvinnen, dette også når hun var gravid med sin sønn. Hennes mann tålte heller ikke at hun var en sterk kvinne og har nå vendt ryggen mot henne og bruker hennes egen sønn mot henne. Like før vi møtte henne hadde hun snakket med sin sønn som sa at han ikke ville ha noe mer med henne å gjøre fordi hun var ei hore. Han er 7 år. Overgrepene mot kasteløse er ikke uvanlig her, og heller ikke noe man hører mye om, i hvert fall ikke før måneder etter selve hendelsene.



I landsbyene vi var i driver de med agrikultur, eier ikke land, men lever i konstant avhengighetsforhold av dominerende kaster. Kvinner tjener 40 rupee dagen og mennene 80, som gjerne blir brukt opp av mennene på alkohol. De fleste av barna blir aldri ferdig med skolen. Lønnen, om den kommer, kommer den gjerne for sent. Helsetilbudet er en helsesøster som kommer en dag i måneden for hele landsbyen. Kasteløse får ikke sitte med andre kaster, de får ikke drikke av vanlige glass i te-bodene, de får sjeldent stemme (til tross for at politikerne er totalt avhengige av deres stemme for å vinne), de har sjeldent mat nok, klær nok eller tid nok til å leve. De får ikke tilbe i templer sammen med andre. Andre kaster beveger seg aldri inn i landsbyene, rører de ikke og tar aldri imot noe fra de, annet enn hjelp til drittjobbene sine. Om en kasteløs kvinne blir voldtatt risikerer hun å bli drept hvis hun anmelder det. Og verre og verre blir det bare desto mer man leser om det virker det som.

Dalitt Imsdal







Landsbyturen vil jeg fortelle litt om senere, men de kvinnene vi møtte der stilte oss noen av de vanskeligste spørsmålene jeg hår fått i mitt liv, som dere der hjemme kan tygge litt på også: ”Have you suffered as we have? What are YOUR struggles?”

20 no more

I kveld er siste kvelden min som 20 år. I morgen våkner jeg opp til en ganske tøff virkelighet hvor det ikke lenger er søtt og sjarmerende og ikke ha en plan eller vite hva man driver med. I dag er jeg "Men, jeg er jo bare 20 og er snart ferdig med en bachelor", men i morgen kommer jeg til å være "Mari, 21 år, permittert fra og med neste semester for å vandre som en hvileløs vagabond rundt om i Asias konfliktsoner." Hva inni granskauen er det jeg egentlig driver med? Hva er så neste steg? Og hvor blir det av den jobben spåmannen snakket om? Er det noen der ute som har en godt betalt jobb til en lusen 21 år gammel blondine som har en halvferdig grad fra et lugubert norskt universitet?

Kvalifikasjoner til cv:
1. Kan si "hei" på tamilsk... Vanakkam!
2. Baker gjerne på kommando.
3. Synger pent i dusjen.
4. Er rettferdig, men streng.
5. Har jobbet i bokhandel med hovedfokus på å rette folkets blikk vekk fra krim
6. Har en unik evne til å tiltrekke meg berusede mentalt forstyrrede menn. (Kan kanskje brukes i en eller annen jobb, oui?)
7. Jeg er utrolig god på å finne søte klær for en billig penge.
8. Jobber effektiv under press (Dvs. VIP-medlem i Skippertaksforeningen)
9. Har vært inaktivt medlem av SOS-rasisme i 6 år.
10. ... ... ...

Jeg kommer ikke på mer, og jeg tror ikke de jeg kom på var så gode heller. Eller, det spørs vel på øyet som ser, øret som hører det det vil høre og alt det der.

Farvel bekymringsfrie 20 (haha, det var nesten en vits, men bare nesten). Jeg vil savne din legitime naivitet, mangel på angst for groende studielån og totale mangel på dødsfrykt og små ekle hint av 30-års krise. Du vil bli savnet.

Hvil i fred Mari , 20 år fra Molde.

Velkommen Mari, 21 år og drømmende nomade uten fjern anelse om noe som helst annet enn at alt jeg vet er at jeg ikke vet, og at jeg mest sannsynligvis ikke kommer til å bli noe klokere heller.

Enda mer

For dere som har glemt det. Jeg fyller 21 den 21. i det 21. århundre. Jeg fortjener politisk korrekte diamanter (Så nettopp Blood Diamond, og vart skræmt) og grønne emeralder, roser, sjokolade, kake, curry og vin.

Og hvis ingen sender med Are siste Tore Renberg boka blir jeg så inderlig skuffa at da bare blir jeg her...

Avskjeder og feiringer

I går hadde vi avskjedsfest for Camilla og Silje som har bestemt seg for å forlate oss for å jakte etter grønnere gress på sydligere deler av India. (Men jeg ser for meg at det må være veldig tørt pre-monsun der nedover, så det så, kan dere bare ha det så godt)



Dessuten feiret vi min lille dag bittelitt og jeg fikk gaaaaave :)





Så nå er jeg helt alene i en store verden igjen.... Vel i det minste i den skumle lille leiligheta her. Akk... Men takk Gud, de kommer kanskje tilbake. Silje må utstille sin utkårede og Camilla tørr ikke være alene i Chennai før avreise i november. Men bare for å sette en støkk i meg måtte Silje på død og liv etteligne det kvinnedyret som er på slaktesafari i filmen The Grudge. Tusen takk, Silje!





Så, so long, but not farewell!

Forresten, jeg har oppdaget et geni av en blogger på Forfatterbloggen.no: Heine T. Bakeid. Bitter morsom sjel. Så sjekk han ut!

Aldri for sent å snu!

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article2665128.ece

Håkon Lie 103 år.

Bare så dere vet det

Nummeret mitt i India er 9047459806

Enda mer

Ojsann, skrivediaré...

Kom på at jeg måtte skrive litt om bøkene som sirkulerer rundt i hodet for tiden.

Sist uke leste jeg "Doppler" av Erlend Loe. Jeg har aldri vært noen stor fan av annet enn Kurt-bøkene, men denne var knall...



Andreas Doppler har et A4 liv med kone og barn, men en dag når han er ute på sykkeltur detter han og slår hodet sitt. Da går det opp et lys, og han flytter ut i skagen, adopterer en elg og lever livet. Men jeg må innrømme at enkelte ganger minnet "Prosjekt-teltogelg-i-skogen" meg litt for mye om en viss rare-Are, så jeg vet ikke helt om det blir aktuelt at Are hverken får dra alene på sykkeltur eller dra ut med telt noensinne igjen. Og aldri slå hodet sitt eller drikke skummet melk...

I går kjøpte jeg "Holy Cow!" av Sarah MacDonald, som allerede etter bekrivelsen bak på boka vant hjertet mitt:

"After backpacking her way around India, twenty-one-year-old Sarah MacDonald decides she hates the country with a passion. And when a beggar at the airport reads her palm and insists that she will one day return - and for love - she gives India, and him, the finger."




Gleder meg!

Andre bilder:

Tradisjonell tamilsk lunsj på skolen




Og småfull på Satsanga



I dag gkk jeg forresten på restaurant alene her for første gang. Big mistake. Første feil: bestille noe du ikke helt hva er. Andre feil: gå alene inn hvor de er kun indiske menn. Tredje feil: ta det for gitt at man kan få bestikk nesten overalt, selv om det ofte er slik.

Så jeg fikk ei sånn gigantisk pannekake type sak, med noe ertestuing inni og chutnyer og annet gørr... Med en skje, gudene vet hvorfor jeg fikk en skje til dette og ikke kniv. Og så skal man da helt naturlig sitte å rive opp denne seige greia med kun høyrehånden til hjelp... Det tok litt tid, og jeg ble nøye observert av de lokale mannfolka. Men jeg kjempet tappert og fikk ned hele greia relativt greit. Jeg betalte mine 75 rupee, vasket hendene på det jeg frykter var herretoalettet og gikk grasiøst ut. Etterpå feiret jeg med å kjøpe en mandel-croissant.

Sitar og hvite stilongser.

Hei.. Da ble det en stund siden sist. Much to do, little time, og alt det der.

På lørdag var vi en tur på stranda i Auroville, som er svært luksuriøst da ikke alle slipper inn. Det var idyllisk helt opp til man bevegde seg ut i vannet som var ekstremt salt, med deilig hint av kloakk og bølgene var så intense av det var i grunn bare å stå uti der og prøve å ikke drukne som ble greia. Men det var deilig å slite seg ut litt og kave der ute, for så og legge seg i sanda og bli plaga av samme selgerne igjen og igjen. Stakkar menneskene gir ikke opp for alt i verden, det er som at de tenker at vi kommer til å ombestemme oss om de prøver igjen hvert andre minutt.

To små søte i Auroville







På stranda drakk vi te, og jeg passet på baggen til en hippie mens han var for å meditere.

Her i Pondi har det blitt vanlig med at vi bare går rundt i haremsbukser. Her er Camilla, romvenninne, som viser hvorfor:



Ellers hadde vi quiz-kveld i helga. Laget mitt ”Team America” ( ikke spør) vant selvfølgelig etter tre ekstrarunder mot team ”Hest er Best”. Det avgjørednde spørsmålet var ikke mindre enn ”Hvem har originalversjonen av Tainted Love”, som jo selvfølgelig er Soft Cell, og ikke noen av de andre obskøne coverversjonene som har blitt pressa ut de siste årene. (Merk: Marilyn Manson, pøh… ) All ære til svenske Johan som redda oss flere ganger fra total ydmykelse, og Marit som visste hva barna til Beckham og Victoria heter (?). All hail unødig kunnskap!

Camilla og Silje har bestemt seg for å slutte, så det ser ut til at jeg kommer til å ha leiligheta for meg selv framover. Derfor tenkte jeg å starte en underskriftskampanje på å få min kjære nedover tidligere enn planlagt. Derfor: dere som føler med unge elskende, skriv navn og oppmuntring i kommentaren, så skal jeg få lagt überpress på Are slik at han bare må! På forhånd; takk!

I går var vi på sitarkonsert i Auroville. Det ar særdeles kult. Music is a branch of meditation, sa sitarspilleren, og det var veldig sant. Dessuten så trommisen ut som en indisk versjon av Arild. Samme håret, barten og smårare klessmak og enorm musikkentusiasme. Har derimot aldri sett Arild i hvit stilongs, men hadde ikke vært uventa.

Noen av de som går på skolen her tar sitarkurs hos en mann litt utenfor byen. De får med på dealen laget håndlagde sitarer fra Calcutta for bare 15 000 rupees… Herregud, så genialt.




Seeee på indiske Arild da:





Jeg har dessuten fått en kompis i dusjen. Han heter Mr.mini-Gandhi, og han er svært så høflig av seg. Hver gang jeg skal dusje gjemmer han seg bak bøtta, men kommer fram igjen når jeg har fått på meg klær. Også har vi FatBuddha på kjøkkenet, han er ikke like selskapelig, men det forstår jeg veldig godt. Er for mange folk i India.





Og forresten: Gratulerer med dagen mamma!

Og her er noen skrytebilder fra Uib sin promovering (eller noe i den duren; show/utdeling/akademisk skrytefest) av æresdoktorer, som farmor også må få se:

Knut Korsbrekke: Onkel og Dr.Scient (nå nylig)


Og for dere sosialantropologiNERDER, som meg, Fredrik Barth. Husk, man trenger da ikke være enig for å være imponert, oui?



For dere som vil vite mer om Fredrik Barth:

http://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Barth

Epilatorer og rødvin

I dag skal jeg ut å kjøpe epilator. Dette skal bli interessant merker jeg. Jeg skal også kjøpe noe rødvin som skal konsumeres før jeg skal gå til verks med selvpininga. Men som Gandhi sier, det er kun gjennom egen smerte man kan forstå andres. Jeg tror ikke han mente grundig hårfjernng var veien til satyagraha, men det er er jo lov til å håpe.

I går var det lang forelesning, et noe mislykket gruppemøte og drink på Le Space.

Men om det skulle interessere handler gruppeoppgava vår om kort sagt (kopiert fra prosjektbeskrivelsen):

State Violence and its tools as manifested in North East India
The following are some of the different aspects/themes of the conflict that we are going to focus on in the paper:

• Introduce the subject- dwell on the formation of State, post-colonial state and zero down to India and three states in Northeast India, namely Assam, Manipur and Nagaland. What is the historical context and present conflicts in these three states?

- Divide between valley and hills
- Inter state conflicts
- History as a frontier of the Indian State
• How is state violence affecting different indigenous groups/ peoples?

- Cultural violence: The oppressive discourse regarding the way people talk/think/act towards "tribal people" and how this might serve to legitimize direct (state)violence towards them). = a kind of "discursive violence" which can be seen as a specific form of cultural violence. This leads to direct violence

- Concept of borders and relations with South Asia and South East Asia
- Clash between Indian nationalism and ethnic nationalism (“the other”)
-Problems due to independence
-Structural violence.
-Direct violence (eg- AFSPA, militarization- will elaborate on these in the form of chapters)
-Territorial claims of the State and non-state combatants/insurgents
-Abuse of natural resources in the North East (like the building of big dams, Development vs peoples?, dynamite blasts in the river bed that lead to erosion, etc.)

- Structural violence: The economical interests that the Indian state/ institutions/peoples outside the north-east have in maintaining things the way they are in the region. How the resources in the region not benefits the people in the north-east, which is one of the poorest in India. = a kind of structural violence, because these economical interests serves to keep people down, leads to the maintenance of poverty, and also direct violences e.t.c

• What is Armed Forces Special Powers Act’s (AFSPA) role in these conflicts?

• What are the consequences of militarization of India in the North East?

• How is state violence affecting different groups of women?
-Militarization of women
(Women joining armed militias, rapes by the Indian army, taking Manorama’s example as a case study)

-Link between the government and the surrendered militia (eg- Surrendered United Liberation Front of Asom)+ the arming of villagers in Manipur as counter-insurgency measure.

• How are non-violent movements manifesting themselves?
-Non violence resistance (eg- mass protests against the army by women after Manorama’s death, civil society groups, media involvement)
-Hunger strikes etc

• Potential solutions/Problems to be addressed for bringing peace.

I tillegg til dette vil vi se på en del teori og metode fra Galtung og Gandhi..

Her er kart over nordøst, merk dere hva disse statene grenser til... Ikke rart det blir tension...



I kveld er vi invitert på fest til en av servitørene på Satsanga. Føler meg en del skeptisk til å gå på lokalfest uten lommekniv… så man får se.

Diverse bilder

Tamil Nadu Supastaz filminnspilling.



Andreas, foreleser filosof, redning, italiano og knakande god kar.



Sudha, en av foreleserne.


Par på stranden




Duden som tigger på Mission Street

Hvordan det er å være hvit i India!!!

I dag har jeg min første ”Jeg hater India og vil hjem”. En ting er å bli beglodd hvor enn du går fordi du er hvit, selv om det bor utrooooooolig mange hvite her fra før, og det har vært det i over 100 år, er man fremdeles et fenomen. Som et Tamil Nadu Alien for å si det mildt. I går for eksempel ble Camilla spurt om autograf fordi hun var hvit av noen gutter. For ikke å snakke om alle som vil ta bilde sammen med deg av ene grunn alene at du er hvit. Og glaninga, folk detter nesten av syklene sine når de ser oss. Det er helt utrolig.

For noen dager siden skulle jeg finne en plass å kopiere ei bok. Jeg ga mannen boka og sa: ”I need to copy this book, and spiralbind the copies.” Mannen sa ok, og vi ble enige om at siden boka var så tjukk at han skulle spiralbine det i to halvdeler. I dag da de endelig åpnet ( dere skjønner, her stenger butikkene midt på dagen, og de skal egentlig åpne igjen rundt 15.30, men det gjør de visst aldri, de tar det hele på Indian time.) når klokka var ca halv fem.Og da hadde jeg gått og surra i over en time. Når jeg kommer inn og får resultatet begynner jeg å lure. Jeg får to spiralhefter og bokbindet. Jeg bare; ”Well, where is the book you copied this from????” “No book”, sa de. Jeg prøvde igjen og igjen, helt til jeg fattet at disse helvetes idiotene hadde tatt originalboken (som er skolen sin forøvrig) og bare kuttet den i to. De hadde kuttet en helt perfekt og fin bok i to. Jeg ble selvfølgelig mektig irritert og spurte de hva logikken deres var, siden de var en kopibutikk, og hvorfor i helvete skulle jeg ville kutte en bok i to??? De bare: ”that is 100 rupees”. Da svarte jeg høyt og skingrende at denne dritten her betalte jeg faen meg ikke for og raste ut på gata.

Så skulle jeg fylle på kontantkortet på mobilen. Plutselig skulle det være helt umulig å få fylle på for mer enn 200 rupees, jeg sa at det fikk vel bare gå. Så jeg ga e 200, og de begynte å klure med å ringe rundt og prate mellom seg, som vanlig. Så får jeg ei meldig å mobilen om at det der fylt opp for 50 rupees. Jeg sa ifra, og de fortsatte å klure. Så sa damen at det var ok, jeg forsikret meg et par ganger om det når var fylt opp for 200, og hun sa ja, det var det. Men SELVFØLGELIG når jeg sjekka var det jo ikke fylt opp…

Og så møtte jeg flere irriterende mennesker på butikken, som jeg ikke en gang gidder å nevne. Men vi blir forfulgt av en dude ved navn Deepak. Han er faen meg overalt.

For ikke å snakke om alle den irriterend taxi-sjåførene som tror alle hvite mennesker ikke er i stand til å gå en meter ute på gata. Hvis jeg hadde fått ei krone får hver gang en eller annen karakter roper ” MADAME, AUTO??????” etter meg hadde jeg allerede vært millionær på de to ukene jeg har vært her. Også er det tiggerne, og selgerne og all tuting og drittlukta og det faktum at man må gå fra plass til plass til plass for å få gjort småting; som å sende en pakke for eksempel. ”madame, madame, madame,madame,madame” i ett jævla sett.

Så nå måtte jeg bestille den boken slik at skolen får den tilbake, men det kan man banne på kommer til å ta forever.

Og la meg legge litt mer ut om glaninga. Dette er helt utrolig. For eksempel i går når vi satt ute på trappen og ventet på en av de andre. Da kom det to kjerringer bort, som helt uten skam stilte seg rett opp og ned en meter unna oss og bare glodde. Og de glodde og glodde… Og glodde… Sikkert i et par minutter. Vi prøvde jo å ignorere så godt vi kunne, vi fattet jo at de ville ha penger, men da får de spørre om det da i det minste, ikke bare stå der og GLO!!!

Dessuten har de ALDRI det som står på menyene her.


Akkurat nå hadde et fly tilbake til Norge gjort seg faktisk.

Jeg kommer helt sikkert til å se humoren i dette på sikt, men faen… Når det er noe hele tiden.

My sweet love...

Fikk denne i natt, som er bare en av millioner av grunner til at min mann er verdens beste <3

Så etter det lå jeg bare og stirra i taket og var forelska halve natta...

Var dessuten abnormalt mye mygg på rommet mitt i går, bare aulet rundt på madrassen min... dødskvalmt...

Cheezy tiltak!

Spåmann og tur på strandpromenaden

I går slappet jeg av og leste helt til kvelden. Da hadde vi forstått det slik at Ganesh skulle settes ut i vannet på strandpromenaden, men det var jo selvfølgelig ikke før 9. Men liv var det på stranda allikevel. Der var det nemlig innspilling av en, slik jeg forstod det, Tamil Nadu Supastaz movie. Det var stappfullt av folk som fulgte med på disse utspjåka danserne, som forresten hadde en ganske så imponerende kondis. All respekt til den som kan danse crazy Bollywood dans i gummiklær nede i denne varmen.


Etter at det var ferdig måtte jeg vente en ganske god stund på at de andre skulle komme, alene... Da skjedde det en del interessant. Først ble jeg omringet av noen gutter fra Assam som ville prate, og de var jo greie nok. Så kom først en liten tannløs gammel dame bort med to fnisende unger bak seg og spurte vel om jeg kunne hilse på de. Jeg sa ok for å være høflig, men så kom verdens største familie bort. Og de var veldig opptatt av å få lov til å håndhilse på meg, og at barna fikk lov til å briefe med engelsken sin. Jeg fikk helt latterkrampe når far i huset, veldig høytidelig begynner å fikle med noe nedi lomma si. Han trekker opp mobilen sin og plutselig står mor i huset og holder rundt meg og gliser som ei sol slik at han kan ta bilde med telefonen. Så takket jeg for meg og gikk videre.

Etterpå møtte jeg ei veldig søt lita jente, som pratet veldig bra engelsk. Høflig var hun også, og ikke minst så var det særdeles artig å bare stå der og gi komplimenter til hverandre "Thats a nice dress" "Thank you, you look very beautiful today" osv. Og slik stod vi da ei stund til folka mine kom.



Da var det tid for å gå til spåmannen. Dette var en liten karismatisk sak som satt på fortauet med masse reklame for seg selv rundt seg på bakken.

Først tok han nummerologien på navn og fødselsdato, og kom til konklusjonen at tallet mitt var 7, som jo er er lykketall. Han kikka litt på tærne mine og litt i trynet og ble enig med seg selv om at jo, jeg kom til å tjene noe grasalt med penger. Fra og med neste år faktisk. Hmmmm... Godt å vite. Han var veldig opptatt av dette da, dette med pengene. Og siden jeg ikke er det syntes jeg at det kanskje var greit å få vite litt andre ting også.

Jeg kommer til å ha et lykkelig liv stort sett, og leve til jeg blir 78. Fra 2009 til 2016 kommer jeg til å tjene mye. Stenene jeg burde bruke er grønne emeralder. Og jeg burde ta meg litt tid om morgenen til å be til solen, spise frukt og drikke melk. Jeg er en god person, og folk liker meg fordi jeg har en god nese: "You good nose, BIG nose, that is why people like you". Kom som en overraskelse. Har alltid innbilt meg at det mått være den gigantiske pannen min som gjorde utslaget. Jeg skal ikke gifte meg før i 2017. Dette ble jeg litt stressa av, men Camilla måtte jekke meg ned og si at da var jeg jo allikevel da er under 30. Skeptisk... Men det kom til å bli et veldig godt ekteskap, mye lykke og kjærleik. Jeg kommer til å få to gutter, men det var litt uklart for meg om dette kanskje var før ekteskapet. Ellers så sa han at min mor var meget høylytt, som jo stemmer. Og at min far og jeg ikke bor sammen, at han var distant. Som også stemmer.



Savan, som er allerede lykkelig gift skal visst gifte seg igjen neste år allerede. Hmmmmm... :P Dessuten skal hun bli lærer. Emilie skulle ha bra sex. :)

Bokanmeldelse

Leste forresten nettopp ferdig Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug. Og tja, det er jo en god bok. Veldig gjennomtenkt, og godt skrevet. Men på flere tidspunkt tar jeg meg selv i å tenke at han liksom drar det litt for langt ut på jordet.



Mino Aquiles Portoguesa blir født i regnskogen i en liten landsby. en dag når han er ute i skogen blir landsbyen hans likvidert av en geriljagruppe, og slik starter ferden hans. En stund er han magiker og han møter Maria som han forelsker seg i. Men han har sverget hevn over sin familie og etterhvert blir han innblandet i en gruppe hvis mål er å utslette alle som måtte trur velferden til regnskogen. Det er rudt her de hele blir litt fjærnt. han danner altså denne gruppen med to kvinner og en annen mann, som i det hele tatt er en stor feit orgie type ting, i tillegg til dette er de tydeligvis i stand il de mest utrolige terroristangrep i størrelse 9/11 til mindre. Så ender det hele i tragedie.

Veldig underholdende bok, og vel verdt å få med seg. Så ikke hør på litteraturfascisten, den er faktisk kåret til det norske folks favoritt.

Har hatt fri i dag, snille Andreas, foreleseren, tok heller to forelesninger i går. Har vært godt å slappe av. Har sett Forest Gump og lest om Assam. Men nå skal jeg ut og møte gruppa slik at vi kan begynne med organisering av alt som skal gjøres osv.

I går var vi hos seminarlederne igjen for å se på film. Vi så Paradise Now, som handler om det siste døgnet i livet til to palestinske selvmordsbombere. Den var vanskelig å se på synes jeg. man har en tendens til å dehumanisere martyrer og undervurdere motivene deres. Men som alle vet er jo jeg pro-Palestina (med litt forbehold), så det er ikke motivene med fremgangsmåten man lurer på.

morro fakta fra Anja. Som man hører mener muslimske martyrer at de får en hel haug med jomfruer når de kommer til paradis, men Anja lærte på skolen at dette er en oversettelse fra arabisk som har endret seg over tid, og at for lenge siden var forsåelsen "druer". Det er nesten så jeg håper at de får jomfruer og ikke druer, det må være en skikkelig downer. :P

Ensom i India

Det er ikke artig å være alene i store rare land,synes gutten min skal komme nedover tidligere!!!!!!

hmmm...

Tja, det under der var et forsøk på å legge ut en film av en elefant som velsignet oss..

Får bli bilder i stedet da.

Først var det en briefing på rooftopen til seminarlederne om Ganesh, i tillegg til det en liten Ganesh-chant og velsignelse. Ganesh hadde fått mange gaver.





Etter det gikk vi til et tempel hvor det var stappfullt a folk som skulle inn, og som skulle velsignes av Ganesh, som var en nydelig pyntet elefant. Turte faktisk jeg også, puttet litt penger inn i snabelen og så tok han en våt og snufsete snabel oppå hodet mitt. Var veldig fint, til tross for at det grunn var dyreplageri hele greia, men jeg tror ikke noen der gjorde noe annet enn å ære elefanten i god vilje og tro.

Ganesh festival i går :)

pus!

Nja

Jeg er oppspist av mygg på føttene... virkelig... pain...

Det er rotter på groundfloor, og la meg sitere dørvakta, mens han bopper bortnedopp greia som de gjør her slik at man ikke vet hva egentlig svaret er: "Hmmmm... ... ... Rat comes! ... Rat goes!"

så lenge den ikke går inn på rommet mitt så...

Dakar dørvakta... For en eller annen grunn avbryter jeg ham alltid i bønnen til Mekka hver gang jeg kommer hjem. Er skikkelig pinlig, jeg bare: "Oh, mmmmmm, ooops, sorry," og sniker meg forbi...

Godt pålegg er dessuten umulig å få tak i her, som igrunn er døden når jeg heller ikke lenger har mulighet til å lage mat nå når jeg har flyttet til Maison Raja...

Bare så alle vet det forresten; et er gratis for dere å motta samtaler fra meg, og jeg betaler egentlig ganske lite for å ringe ut. ca. 10 rupee i minuttet. så, jippi!

Gruppeoppgaver og stress

I dag har jeg vært på skolen, og så har jeg jobbet med to forskjellige gruppe med to forskjellige oppgaver.

Vi har kommet fram til tidenes gruppeoppgave,alt takket være den fagre Sushmita som selv kommer fra Assam i nord-øst i India. Jeg, Sushmita, Odrun, Maren og Anja skal kort sagt skrive om statlig og strukturell vold her nordligere deler av India, med hovedfokus på Kashmir, Assam, Nagaland og sikkert noe utover. Sushmita kan sakene sine og har friends in high places som kan hjelpe oss med stoff og innsikt. Kan hende vi til og med reiser til Chennai for å snakke med hennes tidligere lærere i journalisme som har i det minste stor kompetanse i Kashmirkonfliktene. Jeg skal dessuten maile Uib i morgen og sette i gang noe der, forhåpentligvis finner jeg noen der med regional kompetanse i nordligere deler av India. Vi kommer til å se på problemer tilknyttet demokratisering, territorialisme, post-kolonialisme, mediastrukturer, leiesoldatspørsmål, menneskerettigheter, utdanning, strukturell og direkte vold, osv.

Oppgaven skal være ganske stor og vi er ganske motiverte alle mann, så dette blir nok bra.

i morgen: maoisme i India/ litt Nepal.