God jul I ståva godtfolk og fe!
Nå når dere sitter der med fem-seks ekstra kilo fett på kroppen, pinnkalde tær og tomme lommebøker kan dere se for dere oss, midt på stranda i solnedgangen med ei flaske rødvin. Ikke for å gni det inn, men den ribba kan dere ha for dere sjæl. Svett, skitten og slitte backpacker klær, men fremdeles fabulous. Vi trenger ingen akevitt og de tørre syv sortene. Vi trenger heller ikke de to månedene med forbruker besettelse og pengesluk, ei heller de utrolig skjemmende juledekorasjonene som sluker all koselig stemning som kunne vært å oppdrive rundt om i gatene. Vi savner i alle fall ikke snø, kulde og den fryktomsusede slapsen. Amen!
Men…
Jeg hadde DREPT noen for litt riskrem med skikkelig jordbærsaus…
Nok om det. Jeg håper at dere hadde det bra i jula, og at de ekstra kiloene renner av dere som svetten rinner av oss.
”Jeg har for mye hår på hodet nå…” tyter min kjære om. Tragedien er at han ikke lenger får på seg favoritthatten lengre. Men han har nok blitt ganske bustete av seg. Her en dag fikk han spærsmål om han var jødisk. Og han har vel en lite hasidisk ting gående når jeg tenker meg om. Men min personlige favoritt er uansett Are, men den hvite skjorta som ALDRI vil bli hvit igjen, svart alibababukse, stråhatten og alt det skjegget. Det eneste han mangler for å se ut som en ekte amish ute på rumspringa er bukseseler og gudstrua.
Vi er fremdeles i Palolem, Goa. Men vi har flyttet til et billigere skur som er mer belagelig plassert. Dessuten var jeg drittlei den overkule anorektiske manageren som hele tiden, hver gang man beveget seg ut døra sa: ”Full powah!!” Herregud…. Og det var jo selvfølgelig ikke strøm der hele tiden, som lovet, så da ble han flau og sa: ”Full sun powah!” Disse folkene har hørt for mye på dårlig reggae…
Det å flytte var det lureste vi har gjort hittil på denne turen. Jeg vet ikke om ord kan gi et godt nok inntrykk av hvor fantastisk denne scenen er. Det er 6 hytter her i Brown Bread Cottages. Hyttene er omringet av et bambusgjerde, palmetrær, tørkesnorer, hengekøye og plantekrukker. Foran hyttene er det en åpen plass og inni hjørnet av innhengningen er det et lite skur til vakta som er her om natta.
Det er ikke alt dette som er fantastisk, selv om dette i seg selv passer oss ganske bra. Men det er folkene som bor her som gjær dette til en antropologisk våt drøm. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte en gang. Det er så mye å fortelle. Vel, la oss nå si at vi bor i hytte nummer en. Ved siden av oss i hytte nummer to bor franske Alain. I hytte nummer tre, som er deluxe (forklaring på hvorfor senere) bor Lisa fra Sveits, mens hytte fire bytter innboere hele tiden. Vi har hatt et irsk par der og nå et amerikansk ett, begge par på vår alder. I hytte nummer 5 finner vi et kjærestepar i sytti-årene. Mannen en irsk og kvinnen vet jeg ikke helt, men har inntrykk av at hun snakker både engelsk og tysk. Den sjette hytta er tom.
Jeg må begynne med Lisa. Alt begynner med Lisa, hun ser hjertet av dette etablissementet, og også sladderkanalen hvor vi får info om de andre beboerne. Alain, Lisa og det eldre paret er long-timers, og har bodd her lenge. De kommer tilbake hit hvert år til Palolem, bor på samme plassen, og gjør de samme tingene år etter år, gjerne halve året. Lisa er en profesjonell reiser, eller vandrer, om du vil. Hun har vært på farten i 39 år. Hun også må vel bikke 70 nå, er lita, blond og det mest eksentriske mennesket jeg har møtt hittil på denne sære reisen. Hun snakker tysk, engelsk og fransk, i tillegg til det tror jeg nok hun kan litt hindi. Når hun snakker bare flommer det ut med informasjon. Det kan gå i linjenen av dette: ”You know, I have been travelling for 39 years. Every year I come back here. This year i cleaned. I cleaned up all the rubbish and shit in front here, and the people here they burn their plastic everywhere, you know. But now, they respect me. I stayed here a long time, they know me. I used to stay at some people in the back here, but they threw me out, said the earrings I gave them were fake. I would have done anything for these people, so then I cried. After dinner I am going to take a massage. I do it every week, so does Alain too, you know. I go to her regularly, I know her well. You know, Alain is a good man, very nice man. French! But the man is like a clock. Every day the same thing at the same time. So every day he takes this Italian woman out for dinner, and he sleeps like a baby three hours a day. That’s why he told you to turn the music down. I don’t mind the music, but I told him to just let you know. Sleeps like a baby. I can never sleep in the day, gets too hot. And I am soooooo busy all the time. And now I had to teach the guard how to make it nice for Christmas and even how to clean. If it gets dirty HE cleans, not you… He knows how… Very lazy boy, Nepaleese. Always looking at himself in the mirror. But lazy, u know. But it’s good they’ve brought in the Nepalese here. They know how to do business, not like the Indians. Look! Look in the back here, so dirrrrrty. Oh, these people, I don’t understand how they can be so lazy all the time. Anything you need you tell me! And tell that boy to bring you the blankets, it gets cold at night. See, I have decorated his little hut for Christmas. 2000 rupees a month he gets, like nothing. The woman who lives there (her bøyer hun seg frem og hvisker til Are mens hun nikker mot et hus bortenfor oss) couldn’t even afford to bring her dead son back home here from Gokarna. Fell down from a palm tree. So the whole village collected money to help. So sad, and this year, no buissness, only terror-alert. And all the Russians, ach… The food in Brown Bread is OK, very clean. The guy who runs it is my Tai Chi teacher (fniser). My friend stayed here last year and she was always sick. So we stayed in and ate here. So I made min make me a kitchen in the back here, you must come see. And you are safe here, and it is quiet. So you can stay here, relax and then you could go to Vietnam in January. I have some things for the stomach; it is Itchackpol, very good. And you can buy these little jars of curd, Very good for the stomach and you can use the jars for your candles. I am going out for Christmas, to my friend from Assam. My only true friend here in India that I can trust. She is very well of, just purchased a house here in Goa for 80 Lakhs. Her sister is married to a Bollywood star. Have you seen my paintings? I am trying to give one to Alain but he has spent the last two months deciding which one he wants. I had an exhibition here last year, the people here know me very well.” Og slik fortsetter det lenge helt til hun tusler inn i hytta si igjen, men fantastisk nok kan jeg ikke si at jeg kjeder meg et eneste sekund når hun rusler rundt her og snakker. Jeg må også beskrive hvor utrolig pimpa den lille hytta hennes er. Eller, faktisk, hytta hennes er større enn de andre fordi hun tok på seg å tvinge eieren til å bygge den større i år, derfor deluxe.. På siden av hytten har hun et forheng som skjuler et noe primitivt kjøkken. Her har hun egentlig alt jeg gjerne skulle hatt akkurat nå: gassbrenner, potter og kar. Hun er den eneste som har eget bord med stoler foran hytta si. På verandaen har hun pyntet noe helt sinnssvakt til jul. Vi fikk også det privilegiet av en privat guidet tour inni hytta. Den er mye større inni enn vår. Her har hun bord og stoler, senga si, og det mest interessante var nok det gedigne alteret dedikert til en eller annen yogi med afro som hun har ca. tyve bilder av på veggen. Alteret har også et tyvetalls hvite krystaller. Hun har også pyntet planetene ute på gårdsplassen til jul. Og tror du ikke dama sneik seg opp på verandaen mens vi sov og pynta hos oss også. Vi fikk også et silkemaleri til jul. Denne dama er helt fantastisk, vi er helt fascinert.
Alain er akkurat slik Lisa beskriver ham. I tillegg til det er han veldig sjenert, og han elsker planter. I dag har han tatt med seg ei lita spire med noe oppå verandaen, trygt plassert i et syltetøyglass. Foran hytta har han også planta noe stæsj. Er ikke helt sikker på hvor lur den plasseringa var, men jaja… og han er som ei klokke. Hver dag er det frokost, så svømming, soving, dusj, middag og sjakk, slik jeg har forstått det. Både Lisa og Alain passer veldig godt på oss og lar oss få vite det hvis vi er litt uforsiktige med å la ting ligge rundt eller at vi ikke burde kutte flasker opp til askebeger eller la porten stå det minste bittelittegrann åpen..
Det siste langtidsparet har jeg ikke fått studert så mye som jeg hadde hatt lyst til. Utsikten fra verandaen når bare slik at jeg skimter de i det fjerne, men mannen virker som en typisk irsk moromann. Også har de fått besøk av en pussig yngre mann. Jeg tror de alle tre bor inni der, men jeg aner ikke hvordan det fungerer. Det er noe rart som foregår der tror jeg nok.
Mer om disse senere…
Også har vi en særdeles territoriell hane i området som skremmer vettet av meg titt og stadig. Vi har hatt en krig med dette dyret siden vi flyttet inn, og vi er ikke de eneste. For omtrent en halv time siden skremte den vannet av ei lita jente som begynte å hylgrine og kaste vannflaskene sine på den. Som gjorde hanen bare enda mer hissig. Tingen med denne hanen er at han er tøff i trynet, men ingen slagkraft. Hvis man står foran han later han som ingenting mens han sakte, men sikkert sirkler seg inn på en. Nærmere og nærmere, men bare opp til et punkt hvor han ikke tørr mer. Han prøver også hele tiden å komme bak deg slik at du liksom ikke skal se han. Hvis man da begynner å gå begynner han å løpe etter. Og den løpinga, ah, kan virkelig ikke sette nok pris på noe så komisk. Han ser ut som en vindskeiv forkrøpla katt der han bøyer seg nedover og humper seg framover i en overraskende fart. Men med en gang du stopper eller snur deg, så gjør han det også. Jeg er hele tiden bombesikker på at det jævla dyret skal virkelig angripe meg bakfra, men han tørr liksom ikke. Til tross for at han feiger ut nesten hver gang så kommer han med et seiersbrøl så snart vi er ute av territoriet hans. I tillegg til dette har vi ofte griseslagsmål til stor underholdning rett bak oss.
Dette er en antropologisk våt drøm. Jeg blir så inspirert til å skrive ei bok, eller gjøre feltarbeid eller skrive en fagartikkel om hverdagen til disse dyrene og menneskene. Alt dette for 350 (ca. 40-45 kroner) rupi natta. Det er her jordas særinger kommer for å dø…
Fred ut
fredag 26. desember 2008
torsdag 18. desember 2008
Cosmopolitans!
Schallabajs!
Da har vi flyttet oss fra Colva etter å ha vært der I 5-6 dager. Vi tok turen lengre sør i Goa, til nydelige Palolem. Det er helt fantastisk her. Sett bort ifra at det er mange turister her, så er det ingen turister som plager meg egentlig. Det er mest backpackere som oss, og ikke overvektige russere på fylleferie, som i resten av Goa.
Før vi dro var vi inviter på hai hos Valencio, men det skjedde aldri. Vi hørte ikke fra ham, og han hadde visst regna me at vi bare skulle komme. Dessuten hade han hatt en krøsj med scooteren sin og knust mobilen. Kulturkollisjone var vel det der. Men, det andre opplegget til Valencio med den guidede turen på resorten han jobber på viste seg å være ganske greit for oss. Faren til Valencio kjørte oss med taxien ut til et stort luksusresort i Benaulim. Vi gikk ut, ble tatt imot og registrert. Så viste det seg at det var ingen der som hadde tid nok til å ta seg av oss, så vi fikk bare premien vår og dro igjen. Ei lita flaske vodka og syv dagers opphold, verdt 1000 til 2000 dollar på et av luksusresortene i samme kjede i enten Goa, Bali eller Thailand. Så lenge vi booker to måneder i forveien da, men herregud. I de tider er vi jo i det minste ute av India og sikkert i Thailand trakter, så det passet oss ypperlig.
Palolem er et lite paradis. Vi bor i en bungalow nede på stranden. Nede på stranden, som er mer som en lagune på en måte, er det restauranter, solsenger og ikke minst happy hour store deler av dagen. Buy one coctail and get one free… Og når en drink koster 10 kroner fra før av er ikke jeg hard å be. Maten er kjempegod, og menyene som folkepoesi.
Men ett problem har oppstått. Jeg har blitt så inni granskauen solbrent at jeg er helt fascinert. Dette må være så langt man kan komme tredje grads forbrenning man kan komme uten å faktisk måtte dra på sykehuset. Det brenner, svir, klør og flasser som om det var dommedag. I flere dager var det en gigantisk smerte bare å sette seg ned på den forbrente rompa mi. Ah, smertehelvete. Også er jeg ekstremt dritlei sand. Den bedritne sanda er overalt hele tiden. Det verste er sanda man ikke kan unngå å få i senga… Det er nok til å få en i alle fall nært et eller annet bristepunkt.
Annet enn det er det ikke mye å rapportere. Vi har absolutt ingen julefølelse. Kan ikke helt se for meg at dere der hjemme suser rundt og stresser med alt som skal gjøres før jul. Det er helt surrealistisk. Mest sannsynlig blir vi nok her i jula, eller kanskje vi beveger oss ned mot Kerala. Etter det er det enten Darjeeling, eller ut av landet. Har et stort behov for å dra til Darjeeling, men det er så langt nord at det vil bli en lang tur opp bare for å dra dit og ut, siden mitt visum går ut 10. januar. Hvis vi bestemmer oss for å dra til Nepal, så er det jo greit. Men it all depends. Har ikke akkurat vegringer mot å komme meg litt ut av India egentlig. Selgerne og enkelte folk begynner å gå meg på nervene. De er helt utrolige. Hver eneste plass man går inn får du en eller to idioter etter deg. Hver gang du ser på noe flyr de til for å fortelle hva det er du ser på. Bare for å hjelpe til, selv når det er helt fantastisk opplagt hva det er du ser på. ”Sunglaces”. Hver gang blir jeg bare stående der og holde tilbake et høyt ” W”HAT????? Really??? Noooooo, I think that¨s a book….” For ikke å snakke om at bare du tar borti noe så kommer de bort, løfter det for å vise det til meg igjen. SELV OM jeg nettopp kikka på den forbanna tingen to sek siden. Også er det den klassiske.. ”Come, loooook, just looook, come Madame, looking is freee”. Og igjen, hver gang har jeg lyst til å informere de om at det er en selvfølge at det er gratis å kikke på tingene de selger og at jeg hadde ikke betalt for å se på den dritten for alt i verden. Jeg er også drittlei av taxisjåfører. Maken til mas skal man se lenge etter. ”MADAME, taxi???” Nei takk, eller bare ignorering fra min sin side. Men de gir seg jo selvfølgelig ikke. ”MADAME, where are u goooooing??? Her er det jeg mumler eller sier ganske høyt når jeg har fått nok: ”I am trying to cross the fucking street, so NO!!” Igjen: ”Tomoooorrow then, good price, where do you want to go????” Rundt dette tidspunktet har jeg kommet meg langt nok vekk til at de giro opp, vanligvis, men når man må gjennom dette ritualet gjerne 6-7 ganger når man bare skal ut på en handletur kan det riktignok bli for meget, og jeg må bekjempe en trang til å hyle ei norske grov regle de ikke har hørt maken til. Jeg tror vi kan konkludere allerede nå at min karriere innenfor sosialantropologi kommer til å være kort. Jeg eier ikke tålmodighet.
Vi har nok anlagt en liten hippie livsstil her nede i Goa. Vi sover lenge, står opp, setter på Bob Marley eller The Doors, svømmer litt og kaster frisbee, frokost på stranda eller i ”sentrum”, lesing and then repeat til det er lalletid. Fææææle studenttilværelsen, akk`o ve…
Så, god juleforberedelse. Ikke forvent noen gaver enda, og kos dere!
Fred og kjærleik
Xoxo M&A
Da har vi flyttet oss fra Colva etter å ha vært der I 5-6 dager. Vi tok turen lengre sør i Goa, til nydelige Palolem. Det er helt fantastisk her. Sett bort ifra at det er mange turister her, så er det ingen turister som plager meg egentlig. Det er mest backpackere som oss, og ikke overvektige russere på fylleferie, som i resten av Goa.
Før vi dro var vi inviter på hai hos Valencio, men det skjedde aldri. Vi hørte ikke fra ham, og han hadde visst regna me at vi bare skulle komme. Dessuten hade han hatt en krøsj med scooteren sin og knust mobilen. Kulturkollisjone var vel det der. Men, det andre opplegget til Valencio med den guidede turen på resorten han jobber på viste seg å være ganske greit for oss. Faren til Valencio kjørte oss med taxien ut til et stort luksusresort i Benaulim. Vi gikk ut, ble tatt imot og registrert. Så viste det seg at det var ingen der som hadde tid nok til å ta seg av oss, så vi fikk bare premien vår og dro igjen. Ei lita flaske vodka og syv dagers opphold, verdt 1000 til 2000 dollar på et av luksusresortene i samme kjede i enten Goa, Bali eller Thailand. Så lenge vi booker to måneder i forveien da, men herregud. I de tider er vi jo i det minste ute av India og sikkert i Thailand trakter, så det passet oss ypperlig.
Palolem er et lite paradis. Vi bor i en bungalow nede på stranden. Nede på stranden, som er mer som en lagune på en måte, er det restauranter, solsenger og ikke minst happy hour store deler av dagen. Buy one coctail and get one free… Og når en drink koster 10 kroner fra før av er ikke jeg hard å be. Maten er kjempegod, og menyene som folkepoesi.
Men ett problem har oppstått. Jeg har blitt så inni granskauen solbrent at jeg er helt fascinert. Dette må være så langt man kan komme tredje grads forbrenning man kan komme uten å faktisk måtte dra på sykehuset. Det brenner, svir, klør og flasser som om det var dommedag. I flere dager var det en gigantisk smerte bare å sette seg ned på den forbrente rompa mi. Ah, smertehelvete. Også er jeg ekstremt dritlei sand. Den bedritne sanda er overalt hele tiden. Det verste er sanda man ikke kan unngå å få i senga… Det er nok til å få en i alle fall nært et eller annet bristepunkt.
Annet enn det er det ikke mye å rapportere. Vi har absolutt ingen julefølelse. Kan ikke helt se for meg at dere der hjemme suser rundt og stresser med alt som skal gjøres før jul. Det er helt surrealistisk. Mest sannsynlig blir vi nok her i jula, eller kanskje vi beveger oss ned mot Kerala. Etter det er det enten Darjeeling, eller ut av landet. Har et stort behov for å dra til Darjeeling, men det er så langt nord at det vil bli en lang tur opp bare for å dra dit og ut, siden mitt visum går ut 10. januar. Hvis vi bestemmer oss for å dra til Nepal, så er det jo greit. Men it all depends. Har ikke akkurat vegringer mot å komme meg litt ut av India egentlig. Selgerne og enkelte folk begynner å gå meg på nervene. De er helt utrolige. Hver eneste plass man går inn får du en eller to idioter etter deg. Hver gang du ser på noe flyr de til for å fortelle hva det er du ser på. Bare for å hjelpe til, selv når det er helt fantastisk opplagt hva det er du ser på. ”Sunglaces”. Hver gang blir jeg bare stående der og holde tilbake et høyt ” W”HAT????? Really??? Noooooo, I think that¨s a book….” For ikke å snakke om at bare du tar borti noe så kommer de bort, løfter det for å vise det til meg igjen. SELV OM jeg nettopp kikka på den forbanna tingen to sek siden. Også er det den klassiske.. ”Come, loooook, just looook, come Madame, looking is freee”. Og igjen, hver gang har jeg lyst til å informere de om at det er en selvfølge at det er gratis å kikke på tingene de selger og at jeg hadde ikke betalt for å se på den dritten for alt i verden. Jeg er også drittlei av taxisjåfører. Maken til mas skal man se lenge etter. ”MADAME, taxi???” Nei takk, eller bare ignorering fra min sin side. Men de gir seg jo selvfølgelig ikke. ”MADAME, where are u goooooing??? Her er det jeg mumler eller sier ganske høyt når jeg har fått nok: ”I am trying to cross the fucking street, so NO!!” Igjen: ”Tomoooorrow then, good price, where do you want to go????” Rundt dette tidspunktet har jeg kommet meg langt nok vekk til at de giro opp, vanligvis, men når man må gjennom dette ritualet gjerne 6-7 ganger når man bare skal ut på en handletur kan det riktignok bli for meget, og jeg må bekjempe en trang til å hyle ei norske grov regle de ikke har hørt maken til. Jeg tror vi kan konkludere allerede nå at min karriere innenfor sosialantropologi kommer til å være kort. Jeg eier ikke tålmodighet.
Vi har nok anlagt en liten hippie livsstil her nede i Goa. Vi sover lenge, står opp, setter på Bob Marley eller The Doors, svømmer litt og kaster frisbee, frokost på stranda eller i ”sentrum”, lesing and then repeat til det er lalletid. Fææææle studenttilværelsen, akk`o ve…
Så, god juleforberedelse. Ikke forvent noen gaver enda, og kos dere!
Fred og kjærleik
Xoxo M&A
torsdag 11. desember 2008
Latest in
Tjaaaa… Igjen, lenge siden sist. Jeg vet jeg er helt bedriten på å oppdatere denne bloggen, men, hey: hvis dere vil at det skal vøre bra så bør dere smøre dere med tolmodighet til jeg får ånden over meg. Litt inspirasjon…
Sist jeg skrev var vi vel i Pune. Pune var kjedelig, litt for stort og litt for dyrt. Vi har funnet ut at vi liker best de små stedene. Det eneste som trekker til storbyene er egetlig bokhandlene. Men som oftest er vi heldige nok til at det er en noenlunde oppdatert sjappe vi kan kjøpe eller bytte til oss brukte bøker. Men ofte er utvalget begrenset til krim og Danielle Steel romaner. Akkurat nå holder jeg på med Gudfaren av Mario Puzo. Den er jo en klassiker, men jeg må si at den er noe langdryg. Som så mange gode bøker trenger den også en liten redigering.
Fra Pune tok vi en liten busstur oppover i fjellene til ei lita bøgd som heter Mahabeleshwar. Der var det egentlig utrolig koselig. Ikke så mye å se, men det var rolig. Ingen selgere som plager deg og det var i grunn bare en gate å gå i der. Dagen vi kom ar det både begravelse og bryllup. Personlig har jeg aldri sett et dødt menneske før, så hele den paraden gjennom gatene med denne gamle mannen slengt oppå en overpynta planke som ble båret sakte, men sikkert bortover mens de chantet en eller annen creepy greie ble litt for morbid for min smak. Like etterpå kom bryllupsparaden. Det eneste jeg har å si om denne affæren er at jeg er fremdeles lite imponert over mannskulturen i India og at den stakkars lille jenta så ut som en livredd niåring.
En annen ting med Mahabelashwar som var PERFEKT er at denne lille plassen er kjent for sine bær, da spesielt jordbær. Og tilfeldigvis var det høysesong akkurat når vi var der. Gatene var fulle av små jordbærfjell. Jeg trodde jeg hadde funnet paradis, men denne lille bygda har sine mørke sider også. Det enste som var å gjøre der var egentlig å gå på tur. Are suser jo rundt som vanlig for å finne dyr og rariteter, så vi ruslet ofte bortover veien, ut av sentrum og inn i ”jungelen”. Her var det ofte aper og den slags, som bare er gøy, tross for at de ikke ser helt trygg ut når de sikter seg inn på deg med blikket mens de enten tar på seg selv eller flekker tenner. Jeg har et ambivalent forhold til aper. Vi har hatt to episoder der inne i skogens veier som ikke går i glemmeboka. Første var en helt idiotisk greie fra min sin side. Note to self: ALLTID la Are gå nærmest skogen og ALDRI se bort fra bakken. Vel uvitende loffer jeg bortover skogkanten, og i et uoppmerksomt øyeblikk hyler Are ut noe. Jeg husker ikke hva, alt er et litt tåkebelagt. Jeg ser ned, og der er en laaaaaaaaaaaaaaaaaaaang lysegrønn jævel av en snok på vei mot foten min. Jeg hopper i været, Are hopper etter slangen, slangen prøver desperat å komme seg inni en busk, Are tar lianesnoken i halen mens jeg hyler ut at den kan jo være giftig, Are nøler (eller noe) og slipper halen og lianesnoken beveger seg videre inn i buskens ro. Are vil nok forevig være bitter på at jeg visstnok skulle ha vært ”hysterisk”, og at han her gikk glipp av noe stort.
Ellers så er skogene og veiene utover i Mahabelshwar preget av forlatte store herskapshus, som jeg tror må ha vært fra kolonitidne. Inni disse bodde det fattige mennesker som vandret rundt i disse spøkelsesgårdene som zombier. Ikke for å være stygg, men det var en litt skummel stemning. Ut av et av disse husene kom det ei utmagra lita dame ut som tigget, tror jeg. Den slags er jo ikke uvanlig, men den lille chantinga hun mumlet ut mens hun stirret tomt på oss ga meg frysninger. Hun murret lavt og lenge noe som ikkevirket som noe takk, men heller som en forbannelse. Så vi ga den gamle noen rupi og gikk videre. Omtrent to minutter senere finne vi ei lita dukke, men ikke noen vanlig dukke, men noe som virket veldig som en voodoo-dukke av en slags sort.jeg er så glad for at vi faktisk ga henne penger og ikke gjorde den dama der mer fortvilt enn det hun allerede virka som.
Fra Mahabeleshwar bar det ut på 12-timers busstur til Goa. Vi hadde bestilt oss sleeper og så fram til å bare slappe av og lese på bussen. Det hele starter med at vi ommer til reisebyrået og ble sendt videre i en taxi, noe som forvirret oss siden vi trodde bussen gikk fra sentrum. Men den gang ei. Såvar det en times kjøretur ut hvor taxien hentet to andre indiske menn som skulle på samme ussen. Endelig kommer vi til ei slags veikro hvor vi måtte vente ei god dtund før bussen plutselig ruser inn på plassen og vi må hicve oss med. I samme scena greier en gjeng inderere og skal kosepreike med meg for å få lov til å ta et bilde. Vi prøvde høflig å kome oss vekk, og rakk heldigvis så vidt bussen. Inni bussen var det bare å slenge seg inn i en slags minilugar som var en madrass med forheng foran, tak og vegger. Der var det akkurat nok plass til meg, Are og bagasjen. Det var faktisk veldig komfertabelt, og vi priset oss lykkelige for at det ikke var samme opplegget som på dødstoget til Pune/Mumbai. Men, selvfælgelig skal vi ikke få nyte dette så lenge, for når Are nettopp har sovna stopper bussen. Jeg sprnger ut for å gå på do nedi ei grøft, midt på natta, med ca 90 menn rundt om som kunne ha sneket seg innpå når som helst. Jeg hører noen lyder fra bussen og springe som en gal inn igjen i bussen og inn i køya med Are. Plutselig begynner hele bussen å livne til, alle er våkne og ting blir ropt. Så prøver en frek inder å åpne forhenget, jeg bli mektig forbanna og han bare glor dumt på meg. Det han egentlig skulle si var at det var motorstopp, som vi etter hvert, etter at alle andre i bussen hade gått av for lenge siden, fant ut av. Så var det inn i en allerede halvfull buss, som ikke var sleeper, og videre til Panjim. Forferdelig natt. Fra Panjim ble vi lurt med av en sjåfør til Colangute, som var infisert av britiske og russiske, overvektige, solbrente, fulle, pensjonerte antropologiske mareritt manifestert i ekte charter turister. Ellers var det egntlig en nydelig plass, men ikke helt vår scene. Vi bodde svinbra for 700 natta, og var der i fire netter. Calangute har titalls av beach shacks nede på stranda hvor man får mat og drinker. Funka fint det. Også fant vi en sæt liten restaurant like ved hotellet som het Hibiscus. Drevet av en gammel koselig bamsefar fra land litt lengre sør ved navn William. Der fikk vi faktisk skinke, som var første gang siden Norge faktisk, og jeg bestilte meg en ekstremt overprisa hummer. Hver gang vi var der var det en annen dritfull inder som bare satt der og så mistenksomt på meg og Are. Han spurte Are flere ganger hva det var han skriv på bår han tegnet, som om Are egentlig satt og skrev om ham. Vi fikk ei fin avslutning før vi skulle dra når wiiliam faktisk prøvde å kaste ut denne drunkerten. Det var ingen lett sak, begge to som gamle menn ville ikke komme i fysisk kontakt, så det endte med at drunkerten bare stod der leeeeeeenge, mens han svaiet og mumlet av og til. Så gikk han ut, snudde kom inn igjen hvor han får samme reprimande. Ut igjen, snur, komer tilbake og sier: ”My boys will come get you”, med pur galskap i stemmen. Wiiliam mente at han dreit en lang en i gutta hans, og var ikke redd. Drunkerten beveger seg igjen ut, men gjør et fantastisk comeback når han soser seg inn igjen etter ti minutter på jakt etter mobilen som han hadde greid å miste på de sikkert tyve meterne han hadde gått. Igjen blir han kastet ut, men når vi senere på dagen kjørte forbi i taxien som skulle bringe oss til Colva, var han utenfor hibiscus, som da var stengt, og hang oppetter metallporten, som en såret valp i solnedgang. Helt fantastisk.
Nå er vi i Colva, Goa. Vi flytta i dag ned på stranda i ei lita hytte med fire rom, lytt som bare det, intet privatliv og iskaldt vann. Men det er bare 350 natta.
Også har vi fått oss enda en stalker. Lang historie kort. Han kjører opp til oss om kvelden og prater noe m et resort for par, og hvis vi kunne komme dit og være der i en time skulle vi vinne ei flaske vodka eller noe. Han virka jo grei, og det virka som om han trengte å få oss med for å få noen poeng eller noe slik at han kunne få seg en ekte jobb på dette hotellet. Så vi sa at vi kunne hjelpe ham. Men så plutselig er det mye styr med at Are måtte være 28 år, og vi måtte si at vi ikke var backpackere, men skulle dra hjem om to uker, at Are var i full jobb og bla bla bla, slik at vi skulle virke som om vi var respektable. Vi blei henta neste dag for å dra ut dit. Først kjører denne Valencio av gårde med Are på scooteren, kommer tilbake og henter meg. Så skulle han på død og liv kjøre meg å kjøre… Så vi gjorde det. Så bar det hjem til ham hvor Are venta sammen med moren hans. Hun igjen hadde lagt ut om sin fortvilelse over sin yngste sønn på 14 år, hundre kilo og som bare ville spise tigerkjeks og sitte på ræva. Så ble vi satt inn i taxien til faren i huset og kjørt videre. Men plutselig skal vi visst stoppe her og der i taxien, for da får han visst også poeng slik at de kan etter hvert får en tv til bilen. Den ene butikken etter den andre, med samme overprisa skrotet overalt. Etter to og en halv time med dette styret sier han at vi ikke kan dra til dette hotellet allikevel fordi alle er så opptatte og kan ikke gi oss denne guiden eller gudene vet hva. Så kjørte vi hjemover igjen, stoppet innom hjemmet til denne karen igjen og samme runden tilbake. Denne gange måtte jeg også kjøre selv, mens denne karen hang og slang som ei noe forstyrra ape som prøvde å få litt vel mye kroppskontakt i samme slengen. Det var søren ikke lett å styre mens jeg prøvde å holde litt avstand fra the slick one bakpå.
I går ble vi lurt med på stranda av denne karen for å drikke øl. Da måtte Are gå av før vi kom til strand slik at det virket som om jeg og han var lovers, og han da ikke ble oppfatta som dealeren vår eller noe. Vi fatta ikke helt greia, men jaja. I dag igjen kommer han på strand når vi hadde lagt oss ned etter å ha bada. Han hadde jo allerede prøvd å ringe oss 6 ganger så jeg senere på mobilen. Igjen blir det samme runden i kveld, men da skal han komme hit. Og plutselig skal vi på middag ti ham i morgen, også skal vi ta igjen det besøket på hotellet. Herre min…
Xoxo Benji & Lassi
Enda ikke mulig med bilder ser det ut til. Akk... Jeg har et ganske bra et av den hvite tigeren i Pune...
Sist jeg skrev var vi vel i Pune. Pune var kjedelig, litt for stort og litt for dyrt. Vi har funnet ut at vi liker best de små stedene. Det eneste som trekker til storbyene er egetlig bokhandlene. Men som oftest er vi heldige nok til at det er en noenlunde oppdatert sjappe vi kan kjøpe eller bytte til oss brukte bøker. Men ofte er utvalget begrenset til krim og Danielle Steel romaner. Akkurat nå holder jeg på med Gudfaren av Mario Puzo. Den er jo en klassiker, men jeg må si at den er noe langdryg. Som så mange gode bøker trenger den også en liten redigering.
Fra Pune tok vi en liten busstur oppover i fjellene til ei lita bøgd som heter Mahabeleshwar. Der var det egentlig utrolig koselig. Ikke så mye å se, men det var rolig. Ingen selgere som plager deg og det var i grunn bare en gate å gå i der. Dagen vi kom ar det både begravelse og bryllup. Personlig har jeg aldri sett et dødt menneske før, så hele den paraden gjennom gatene med denne gamle mannen slengt oppå en overpynta planke som ble båret sakte, men sikkert bortover mens de chantet en eller annen creepy greie ble litt for morbid for min smak. Like etterpå kom bryllupsparaden. Det eneste jeg har å si om denne affæren er at jeg er fremdeles lite imponert over mannskulturen i India og at den stakkars lille jenta så ut som en livredd niåring.
En annen ting med Mahabelashwar som var PERFEKT er at denne lille plassen er kjent for sine bær, da spesielt jordbær. Og tilfeldigvis var det høysesong akkurat når vi var der. Gatene var fulle av små jordbærfjell. Jeg trodde jeg hadde funnet paradis, men denne lille bygda har sine mørke sider også. Det enste som var å gjøre der var egentlig å gå på tur. Are suser jo rundt som vanlig for å finne dyr og rariteter, så vi ruslet ofte bortover veien, ut av sentrum og inn i ”jungelen”. Her var det ofte aper og den slags, som bare er gøy, tross for at de ikke ser helt trygg ut når de sikter seg inn på deg med blikket mens de enten tar på seg selv eller flekker tenner. Jeg har et ambivalent forhold til aper. Vi har hatt to episoder der inne i skogens veier som ikke går i glemmeboka. Første var en helt idiotisk greie fra min sin side. Note to self: ALLTID la Are gå nærmest skogen og ALDRI se bort fra bakken. Vel uvitende loffer jeg bortover skogkanten, og i et uoppmerksomt øyeblikk hyler Are ut noe. Jeg husker ikke hva, alt er et litt tåkebelagt. Jeg ser ned, og der er en laaaaaaaaaaaaaaaaaaaang lysegrønn jævel av en snok på vei mot foten min. Jeg hopper i været, Are hopper etter slangen, slangen prøver desperat å komme seg inni en busk, Are tar lianesnoken i halen mens jeg hyler ut at den kan jo være giftig, Are nøler (eller noe) og slipper halen og lianesnoken beveger seg videre inn i buskens ro. Are vil nok forevig være bitter på at jeg visstnok skulle ha vært ”hysterisk”, og at han her gikk glipp av noe stort.
Ellers så er skogene og veiene utover i Mahabelshwar preget av forlatte store herskapshus, som jeg tror må ha vært fra kolonitidne. Inni disse bodde det fattige mennesker som vandret rundt i disse spøkelsesgårdene som zombier. Ikke for å være stygg, men det var en litt skummel stemning. Ut av et av disse husene kom det ei utmagra lita dame ut som tigget, tror jeg. Den slags er jo ikke uvanlig, men den lille chantinga hun mumlet ut mens hun stirret tomt på oss ga meg frysninger. Hun murret lavt og lenge noe som ikkevirket som noe takk, men heller som en forbannelse. Så vi ga den gamle noen rupi og gikk videre. Omtrent to minutter senere finne vi ei lita dukke, men ikke noen vanlig dukke, men noe som virket veldig som en voodoo-dukke av en slags sort.jeg er så glad for at vi faktisk ga henne penger og ikke gjorde den dama der mer fortvilt enn det hun allerede virka som.
Fra Mahabeleshwar bar det ut på 12-timers busstur til Goa. Vi hadde bestilt oss sleeper og så fram til å bare slappe av og lese på bussen. Det hele starter med at vi ommer til reisebyrået og ble sendt videre i en taxi, noe som forvirret oss siden vi trodde bussen gikk fra sentrum. Men den gang ei. Såvar det en times kjøretur ut hvor taxien hentet to andre indiske menn som skulle på samme ussen. Endelig kommer vi til ei slags veikro hvor vi måtte vente ei god dtund før bussen plutselig ruser inn på plassen og vi må hicve oss med. I samme scena greier en gjeng inderere og skal kosepreike med meg for å få lov til å ta et bilde. Vi prøvde høflig å kome oss vekk, og rakk heldigvis så vidt bussen. Inni bussen var det bare å slenge seg inn i en slags minilugar som var en madrass med forheng foran, tak og vegger. Der var det akkurat nok plass til meg, Are og bagasjen. Det var faktisk veldig komfertabelt, og vi priset oss lykkelige for at det ikke var samme opplegget som på dødstoget til Pune/Mumbai. Men, selvfælgelig skal vi ikke få nyte dette så lenge, for når Are nettopp har sovna stopper bussen. Jeg sprnger ut for å gå på do nedi ei grøft, midt på natta, med ca 90 menn rundt om som kunne ha sneket seg innpå når som helst. Jeg hører noen lyder fra bussen og springe som en gal inn igjen i bussen og inn i køya med Are. Plutselig begynner hele bussen å livne til, alle er våkne og ting blir ropt. Så prøver en frek inder å åpne forhenget, jeg bli mektig forbanna og han bare glor dumt på meg. Det han egentlig skulle si var at det var motorstopp, som vi etter hvert, etter at alle andre i bussen hade gått av for lenge siden, fant ut av. Så var det inn i en allerede halvfull buss, som ikke var sleeper, og videre til Panjim. Forferdelig natt. Fra Panjim ble vi lurt med av en sjåfør til Colangute, som var infisert av britiske og russiske, overvektige, solbrente, fulle, pensjonerte antropologiske mareritt manifestert i ekte charter turister. Ellers var det egntlig en nydelig plass, men ikke helt vår scene. Vi bodde svinbra for 700 natta, og var der i fire netter. Calangute har titalls av beach shacks nede på stranda hvor man får mat og drinker. Funka fint det. Også fant vi en sæt liten restaurant like ved hotellet som het Hibiscus. Drevet av en gammel koselig bamsefar fra land litt lengre sør ved navn William. Der fikk vi faktisk skinke, som var første gang siden Norge faktisk, og jeg bestilte meg en ekstremt overprisa hummer. Hver gang vi var der var det en annen dritfull inder som bare satt der og så mistenksomt på meg og Are. Han spurte Are flere ganger hva det var han skriv på bår han tegnet, som om Are egentlig satt og skrev om ham. Vi fikk ei fin avslutning før vi skulle dra når wiiliam faktisk prøvde å kaste ut denne drunkerten. Det var ingen lett sak, begge to som gamle menn ville ikke komme i fysisk kontakt, så det endte med at drunkerten bare stod der leeeeeeenge, mens han svaiet og mumlet av og til. Så gikk han ut, snudde kom inn igjen hvor han får samme reprimande. Ut igjen, snur, komer tilbake og sier: ”My boys will come get you”, med pur galskap i stemmen. Wiiliam mente at han dreit en lang en i gutta hans, og var ikke redd. Drunkerten beveger seg igjen ut, men gjør et fantastisk comeback når han soser seg inn igjen etter ti minutter på jakt etter mobilen som han hadde greid å miste på de sikkert tyve meterne han hadde gått. Igjen blir han kastet ut, men når vi senere på dagen kjørte forbi i taxien som skulle bringe oss til Colva, var han utenfor hibiscus, som da var stengt, og hang oppetter metallporten, som en såret valp i solnedgang. Helt fantastisk.
Nå er vi i Colva, Goa. Vi flytta i dag ned på stranda i ei lita hytte med fire rom, lytt som bare det, intet privatliv og iskaldt vann. Men det er bare 350 natta.
Også har vi fått oss enda en stalker. Lang historie kort. Han kjører opp til oss om kvelden og prater noe m et resort for par, og hvis vi kunne komme dit og være der i en time skulle vi vinne ei flaske vodka eller noe. Han virka jo grei, og det virka som om han trengte å få oss med for å få noen poeng eller noe slik at han kunne få seg en ekte jobb på dette hotellet. Så vi sa at vi kunne hjelpe ham. Men så plutselig er det mye styr med at Are måtte være 28 år, og vi måtte si at vi ikke var backpackere, men skulle dra hjem om to uker, at Are var i full jobb og bla bla bla, slik at vi skulle virke som om vi var respektable. Vi blei henta neste dag for å dra ut dit. Først kjører denne Valencio av gårde med Are på scooteren, kommer tilbake og henter meg. Så skulle han på død og liv kjøre meg å kjøre… Så vi gjorde det. Så bar det hjem til ham hvor Are venta sammen med moren hans. Hun igjen hadde lagt ut om sin fortvilelse over sin yngste sønn på 14 år, hundre kilo og som bare ville spise tigerkjeks og sitte på ræva. Så ble vi satt inn i taxien til faren i huset og kjørt videre. Men plutselig skal vi visst stoppe her og der i taxien, for da får han visst også poeng slik at de kan etter hvert får en tv til bilen. Den ene butikken etter den andre, med samme overprisa skrotet overalt. Etter to og en halv time med dette styret sier han at vi ikke kan dra til dette hotellet allikevel fordi alle er så opptatte og kan ikke gi oss denne guiden eller gudene vet hva. Så kjørte vi hjemover igjen, stoppet innom hjemmet til denne karen igjen og samme runden tilbake. Denne gange måtte jeg også kjøre selv, mens denne karen hang og slang som ei noe forstyrra ape som prøvde å få litt vel mye kroppskontakt i samme slengen. Det var søren ikke lett å styre mens jeg prøvde å holde litt avstand fra the slick one bakpå.
I går ble vi lurt med på stranda av denne karen for å drikke øl. Da måtte Are gå av før vi kom til strand slik at det virket som om jeg og han var lovers, og han da ikke ble oppfatta som dealeren vår eller noe. Vi fatta ikke helt greia, men jaja. I dag igjen kommer han på strand når vi hadde lagt oss ned etter å ha bada. Han hadde jo allerede prøvd å ringe oss 6 ganger så jeg senere på mobilen. Igjen blir det samme runden i kveld, men da skal han komme hit. Og plutselig skal vi på middag ti ham i morgen, også skal vi ta igjen det besøket på hotellet. Herre min…
Xoxo Benji & Lassi
Enda ikke mulig med bilder ser det ut til. Akk... Jeg har et ganske bra et av den hvite tigeren i Pune...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
