Ok, før noe annet bør vel dere som har mest nerver få vite at vi kom oss aldri helt til Mumbai, så ta det med ro!
Change of plans. Egentlig skulle vi jo til Goa, men da vi skulle på togbillett kontoret var det et helvete uten like, så det endte opp med at vi kjøpte billetter til Mumbai.
Siste dagene i Mamallapuram var veldig koselige, og det var med tungt hjerte vi dro derfra på tirsdagskveld. Verden er jo så liten at vi faktisk møtte Odelia og Odrun med crew, så vi delte taxi med Odrun og Roy inn til Chennai. Roy er en trønder Odrun møte i Pondi tror jeg, så de er nå i Dehli sammen. Verden er igjen så liten at det viste seg at denne Roy har bodd sammen med en venninne av Are fra Vestnes. Liiiiiten verden.
Vi kom oss da på toget etter mye styr og ble litt skuffa over synet som møtte oss. Det så ikke akkurat ut som andre klasse, men der var vi stuck de neste 30 timene. Lang historie kort, Are storkoste seg, fikk sove godt og fikk masse nye skumle venner. Mens jeg sov ikke i det hele tatt, ble stirra i senk av ekle middelaldrende indere og ble litt forkjøla. Vi var generelt skeptiske til å dra inn til Mumbai siden vi ikke kom til å komme fram før i tre-fire tiden på natten, og å finne hotell og styre på i denne gigantbyen som forresten er 50 % slum, var ikke så fristende. Så vi bestemte oss for å gå av i Pune, som er stoppen før. Det vare først etter at vi hadde bestemt oss at vi fikk høre om terrorangrepene. Når vi kom til Pune ved midnatt var det et sabla styr å finne hotell, så vi endte opp på et premium rom som var aaaaaaalt for dyrt. Men det var deilig å kunne se på nyhetene og ta en varm dusj etter alt kaoset. Det var veldig rart å sitte der og se på nyhetene om angrepene som skjedde bare noen timer unna oss, de har virkelig greid å slå til i hele Mumbai, i alle fall de delene som er viktige. Og neste morgen da vi våknet opp var det fremdeles ikke over. 101 døde var de oppe i da. 16 politimenn. Men av det vi så på var det ikke akkurat noen imponerende militær operasjon som foregikk der ass. Det var helt tragisk. Gud hjelpe Kongo hvis det er sant at FN-styrkene som er der består mest av indere.
Ellers så er Pune ganske fancy. Litt for dyrt for oss, så i morgen kommer vi oss ut til en liten plass som er kjent for jordbærene sine. Ellers så har vi bar dulla |rundt, spist god mat, vært i skikkelig bokhandel og hamstra litt og vært i dyrepark… Der hadde de en nydelg hvit tiger, slanger og litt andre rariteter. Kjempekos egentlig.
Vi bor forresten nå i ei shappy lita overprisa hytte på National Hotel. Men de har varmt vann og vanlig do. Velsignet være alle varmtvannstanker i India. Vi har ikke hatt vanlig do og varmt vann på nesten en måned, så det var deilig.
Bøker jeg har lest i det siste:
A Tale of Love and Darkness- Amos Oz
On Beauty- Zadie Smith
Og nå holder jeg på med to bøker:
Madame Bovary- Gustave Flaubert og
Labyrinth- Kate Mosse
Vi blir out of reach en stund, ingen internett tilgang i neste landingssted.
Fred ut
lørdag 29. november 2008
tirsdag 18. november 2008
Absurde mennesker og aper
Tenkte at jeg burde sjekke innom og skrive noen ord. Jeg har ingenting å rapportere annet enn at vi er fremdeles i Mamallapuram, og vi nyter det. Jeg stresser som en jævel med oppgava som skal leveres nå på torsdag, Are koser seg på Le Yogi og vi begynner å bli ganske kjent her i byen. Hilde som jeg gikk på skole med i Pondi var her noen dager sammen med venninnen sin. Elles var det en annen gjeng fra Kulturstudier som droppet en liten tur innom. Ellers har det vært stille…
Det jeg heller kan fortelle om er alle de absurde karakterene som vi har etter hvert blitt kjent med på godt og vondt her i Mamallapuram.
Først av alt: Mudgi og Fabienne, gift par som eier Le Yogi. Han e bare verdens mest utspæjsa karakteren noen sinne. Favorittuttrykk: ”wooooooow”. Først trodde vi at han var konstant høy, men han er nok bare sånn av natur. Mens han sitter der med det fårete smilet sitt, nikker på hodet indian-style og hører på Are snakke om gudenevethva, kan jeg ikke annet enn å lure på hva det egentlig er som foregår i den fredelige sjelens hode. Han går dessuten med briller, men ikke fordi han ser dårlig. Han og konen Fabienne, som er mer fransk enn en croissant, bor halvparten av året i Frankrike, og resten her. De skal også forresten utvide forretningen her til butikk og gjestehus. Fabienne er også en någet sær karakter. Fransk, som sagt, og praktiserende buddhist. Det vil si at hun slenger ut et mantra for hver gang hun avliver en mygg, men røyker allikevel gress. Som jeg synes å huske var en av de store fysjfysjene innenfor buddhismen.
Ellers så har vi ”Bobber’n” på New Cafe, som er en type low-cost operasjon av en restaurant. Vi spiser frokost der hver dag, og hver dag er ”Bobber’n” der og serverer oss. New cafe holder egentlig på å bli pusset opp, så lokalet er flyttet litt innover i et hotellområde, hvor det for øvrig også befinner seg noen rare sjeler. Tilbake til ”Bobber’n”, hvis kallenavn er kun passende på grunn av den gigantiske afroen han har grodd til som gynger og bopper når han går (Afro er ikke vanlig i India, laaaaaangt ifra), den enorme mengden stæsj og bling han har anskaffet seg, det faktum at han halter og har store Bob Marley plakater og vimpler rundt om i lokalet. ”Free Spirit” t-skjorten er også herlig. Dessuten har han overraskende dårlig engelsk, det er faktisk ganske underholdende. Han helder en hau med honning på nesten alt jeg bestiller, noe som begynner å plage meg. Spesielt det at han helder dungen nedi havregrøten min og så insisterer på at jeg er ute av stand til å røre rundt selv og at han må gjøre det. Han ødelegger også bananpannekakene mine med honningdynkinga si, men jeg greier liksom ikke si nei. Han er jo så søt.
Inne der på dette hotellet hvo New Cafe er luller det rundt en eller annen karakter alltid som harker og spytter så mye at man skulle trodd det var dommedag. Herregud… Også presterer han å gå inn på et av rommene til tid og annen for å spy opp litt guffe i vasken på et av badene, med åpen dør selvfølgelig. Morrashow!
Ellers så har vi en del interessante selgere, som både har fridd til meg og tilbydd seg å kjøpe meg fra Are for øl. Sjarmerende!
Også har vi Rob. Her en kveld skulle jeg hjem til hotellet på stranda. Nede på stranda bruker det å være fult av lugubre karakterer med en del gyllne dråper innabords, så jeg bruker å skyndte meg. Jeg var snart i mål etter mye klur( det er ikke lett å manaurere seg fram på ei skitten strand i bekmørket), da jeg plutselig hører ut av mørket en hes stemme: ”Heeeeey Dude”… og det var Rob, australer, surferdude, som ser ut til å ha slått seg ned her for godt. Kjøpt hus og hund nede på stranda. Han ser forresten ut som en ungpikes drøm med dreads og akkurat nok bad-boy tattiser. Jeg prøvde å overbevise alle de single jentene som var her om at de måtte henge litt rundt på stranda, men ingen trodde på meg når jeg sa at det bodde en gresk gud der nede. Han ser forøvrig at som om han har røkt et helt jorde han også…
For ikke å snakke om den utrolig irriterende franskmannen som på Le Yogi bestemte seg for å underholde med kassegitaren sin og franske "klassikere". Sånt tar sakte, men sikkert ivet av meg. Ingen ba deg om a jodle rundt her, og i hver fall ikke prøve deg på engelske klassikere, da du ikke kan engelsk... Din arrogante show-off!
Vi har dessuten e veldig creepy dude som viste oss til hotellet hvor vi bor nå som konstant skal ha oss med i en rickshaw for å dra ut av byen og ut til et eller annet barnehjem. Synes hele greia virker svært så suspekt, men han fortsetter vel å insitere til vi enten bli med eller får oss vekk herifra. Drar vel til Goa til helga tenker jeg.
Aper i parken og på taket som vi bruker å mate!
Hvis dere skulle tilfeldigvis ta en tur innom faceook, så er det flere bilder der på profilen min, Mari Ompalompa heter jeg der forresten.
Until next time. Fred ut xoxo
Det jeg heller kan fortelle om er alle de absurde karakterene som vi har etter hvert blitt kjent med på godt og vondt her i Mamallapuram.
Først av alt: Mudgi og Fabienne, gift par som eier Le Yogi. Han e bare verdens mest utspæjsa karakteren noen sinne. Favorittuttrykk: ”wooooooow”. Først trodde vi at han var konstant høy, men han er nok bare sånn av natur. Mens han sitter der med det fårete smilet sitt, nikker på hodet indian-style og hører på Are snakke om gudenevethva, kan jeg ikke annet enn å lure på hva det egentlig er som foregår i den fredelige sjelens hode. Han går dessuten med briller, men ikke fordi han ser dårlig. Han og konen Fabienne, som er mer fransk enn en croissant, bor halvparten av året i Frankrike, og resten her. De skal også forresten utvide forretningen her til butikk og gjestehus. Fabienne er også en någet sær karakter. Fransk, som sagt, og praktiserende buddhist. Det vil si at hun slenger ut et mantra for hver gang hun avliver en mygg, men røyker allikevel gress. Som jeg synes å huske var en av de store fysjfysjene innenfor buddhismen.
Ellers så har vi ”Bobber’n” på New Cafe, som er en type low-cost operasjon av en restaurant. Vi spiser frokost der hver dag, og hver dag er ”Bobber’n” der og serverer oss. New cafe holder egentlig på å bli pusset opp, så lokalet er flyttet litt innover i et hotellområde, hvor det for øvrig også befinner seg noen rare sjeler. Tilbake til ”Bobber’n”, hvis kallenavn er kun passende på grunn av den gigantiske afroen han har grodd til som gynger og bopper når han går (Afro er ikke vanlig i India, laaaaaangt ifra), den enorme mengden stæsj og bling han har anskaffet seg, det faktum at han halter og har store Bob Marley plakater og vimpler rundt om i lokalet. ”Free Spirit” t-skjorten er også herlig. Dessuten har han overraskende dårlig engelsk, det er faktisk ganske underholdende. Han helder en hau med honning på nesten alt jeg bestiller, noe som begynner å plage meg. Spesielt det at han helder dungen nedi havregrøten min og så insisterer på at jeg er ute av stand til å røre rundt selv og at han må gjøre det. Han ødelegger også bananpannekakene mine med honningdynkinga si, men jeg greier liksom ikke si nei. Han er jo så søt.
Inne der på dette hotellet hvo New Cafe er luller det rundt en eller annen karakter alltid som harker og spytter så mye at man skulle trodd det var dommedag. Herregud… Også presterer han å gå inn på et av rommene til tid og annen for å spy opp litt guffe i vasken på et av badene, med åpen dør selvfølgelig. Morrashow!
Ellers så har vi en del interessante selgere, som både har fridd til meg og tilbydd seg å kjøpe meg fra Are for øl. Sjarmerende!
Også har vi Rob. Her en kveld skulle jeg hjem til hotellet på stranda. Nede på stranda bruker det å være fult av lugubre karakterer med en del gyllne dråper innabords, så jeg bruker å skyndte meg. Jeg var snart i mål etter mye klur( det er ikke lett å manaurere seg fram på ei skitten strand i bekmørket), da jeg plutselig hører ut av mørket en hes stemme: ”Heeeeey Dude”… og det var Rob, australer, surferdude, som ser ut til å ha slått seg ned her for godt. Kjøpt hus og hund nede på stranda. Han ser forresten ut som en ungpikes drøm med dreads og akkurat nok bad-boy tattiser. Jeg prøvde å overbevise alle de single jentene som var her om at de måtte henge litt rundt på stranda, men ingen trodde på meg når jeg sa at det bodde en gresk gud der nede. Han ser forøvrig at som om han har røkt et helt jorde han også…
For ikke å snakke om den utrolig irriterende franskmannen som på Le Yogi bestemte seg for å underholde med kassegitaren sin og franske "klassikere". Sånt tar sakte, men sikkert ivet av meg. Ingen ba deg om a jodle rundt her, og i hver fall ikke prøve deg på engelske klassikere, da du ikke kan engelsk... Din arrogante show-off!
Vi har dessuten e veldig creepy dude som viste oss til hotellet hvor vi bor nå som konstant skal ha oss med i en rickshaw for å dra ut av byen og ut til et eller annet barnehjem. Synes hele greia virker svært så suspekt, men han fortsetter vel å insitere til vi enten bli med eller får oss vekk herifra. Drar vel til Goa til helga tenker jeg.
Aper i parken og på taket som vi bruker å mate!
Hvis dere skulle tilfeldigvis ta en tur innom faceook, så er det flere bilder der på profilen min, Mari Ompalompa heter jeg der forresten.
Until next time. Fred ut xoxo
lørdag 8. november 2008
torsdag 6. november 2008
hukdasser og budsjett
Mandag flytter vi hotell igjen, og denne gangen blir det forste hotell med hukdass... det ser i grunn ut som ei fengselscelle, men det er bare 250 rupee natta, som er ca. 36 kroner... Not bad! 1700 i uka, som da igjen er 250 spenn...
Folkens.. vi kommer nok aldri hjem igjen om vi greier aa leve slik en stund!
Akkurat naa prover vi aa leve pa rundt 1000 rupee dagen... er absolutt mulig hvis jeg slutter aa kjope kjoler, og Are slutter aa kjope smykker...
Folkens.. vi kommer nok aldri hjem igjen om vi greier aa leve slik en stund!
Akkurat naa prover vi aa leve pa rundt 1000 rupee dagen... er absolutt mulig hvis jeg slutter aa kjope kjoler, og Are slutter aa kjope smykker...
Forsinket blogg
Da har jeg og Are forlatt kjære Pondicherry, og hvem vet om jeg noensinne kommer til å se Pondi eller mine kjære kollegaer igjen. Det var en vemodig affære med mange triste avskjeder og mye stress. Vi hadde beachparty en av siste kveldene, og det må jeg si var en suksess. Bortsett fra at jeg og Are i all hurlumheien greide å miste:
ett par briller (mine, etter utrolig teit svømmetur i fylla)
to linser (Are, samme øye…)
ett par solbriller (mistet to ganger, fant igjen og mistet igjen)
to flasker utblandet mojito (hadde ikke greid å ta knekken på disse allikevel)
en amerikansk fotball (Gjenfunnet under rumpa på en inder)
Så vi kom tomhendt men glade derifra. Vellykket!
På lørdag bar det ut på tur til busstasjonen for å komme oss til Mamalapuram, sammen med Herdis og Ellinor. Men på busstasjonen var det totalkaos etter den offentlige høytiden Diwali. Så vi ga opp og begynte en lang prosess med å prute med rickshawene for en bra pris. Ble ca. 120 kroner å komme seg til Mamalapuram, men når vi kom hit var det veldig verdt det. Først havnet vi på et hotell som het Luna Magica, som ikke var så magisk som tittelen skulle tilsi, så i går byttet vi til et finere ett. 4200 rupee uka, og da fikk vi en bra deal. Litt for dyrt, men det er reint, har varmt vann og myggnetting. Niiiiice. Men det er tross alt billigere enn det ville ha vært å bo hjemme i Norge på hybelen min, pluss at vi er to stykker.
Mamalapuram er dødskoselig. Små gater med små spisesteder og utrolig koselige folk. Det er litt backpacker preget, men det er fine folk det også. Må nesten vende meg til at jeg er backpacker jeg også nå, og ikke student eller på feltarbeid. Vi har forelsket oss totalt i en liten restaurant som heter Le Yogi. Der har de verdens beste mat, og man kan sitte så lenge man vil på puter rundt om ved de lave bordene. De spiller chill yoga musikk og brenner røkelse under de nydelige fargede bohemlampene sine. Også har de julelys! Stedet er drevet av en fransk kvinne og hennes skyhøye og happye indiske mann. Folka er så utrolig koselige der at man får bare lyst til å slå seg ned her på kysten. I går satt vi der i fem timer og leste, løste sudoku, drakk chai og spiste calamare. Når de stengte ble Are med eierne ut på en annen restaurant og pratet litt med dem, mens jeg dro hjem for å lese ferdig boka mi.
Når det kommer til bøker kan jeg jo gi en liten recap på hva jeg har lest i det siste. Det blir da:
”Nation” av Terry Pratchett
”Holy Cow” av Sarah MacDonald
”The God of Small Things” av Arundhati Roy
“La Cucina- A novel of Rapture” av Lily Prior
Og nå begynte jeg nettopp på “Reisen til Nattens Ende” av Louis-Ferdinand Celine. Som dere sikkert forstår så er den en heftig fortrenging foregående om at jeg heller burde skrive på hjemmeeksamen. Herregud… Jeg har ikke en gang blitt enig med meg selv om hvilken oppgave jeg skal velge en gang.
I dag jar jeg vandret rundt litt på shopping, prata med selgere om alt mulig rart og gjort Are noe fortvilt da jeg skulle bare ut i ti minutter. Den ene selgeren hadde hatt en norsk kjæreste, men hun ville at han skulle komme til Norge og la henne forsørge ham. Det funka ikke mente han, så han ble i India for å drive butikken sin og jobbe frivillig rundt om i Asia utenfor turistsesongen med foreldreløse barn. Den andre selgeren kom fra Kashmir, likte språk og matte og viste mange (for mange) bilder av hjemstedet sitt, niesen og alt annet han kunne komme på. Han prøvde å lære meg litt hindi, men nå husker jeg ingenting. Men frykt ikke, jeg har kjøpt meg ”Theach yourself Hindi” cd-rom, så det blir nok ordnings på det. Er mye mer nyttig å lære seg det enn tamil har man kommet fram til. Dessuten er hindi et helt nydelig språk når man faktisk hører etter. Jeg så en film hvor de leste opp et dikt på hindi, og falt pladask. Flyten og uttalen er helt utrolig. Men det er så mye man skulle ha gjort og så lite tid. Eller, når jeg tenker etter så burde jeg vel ha fått inn en del hindi på et par måneder hvis jeg prøver hardt nok.
I morgen blir nok en dag med desperat sjelesøking for å platte ned noen linjer på oppgava, lesing på Le Yogi og konsum av egen kroppsvekt i Chai, igjen… Ah, privilegert og lat nordkvinne som jeg er gidder jeg ikke gjøre annet. I dag klura jeg meg til å sette på en klesvask og skrive 100 ord på introen til oppgava, men det var i grunn det. Også var vi på oppdagelsesferd og fant supermarked her. Halleluja! Ellers så er Are ute og bader hele tiden, mens jeg sitter og furter over at jeg er for mye til antropolog til å kunne vandre rundt her i bikini med god samvittighet. Jeg ser at andre kvinner, tyske kvinner, vandrer rundt på stranda her med alt bydd fram til fremmede, og jeg får ikke meg selv til å gjøre det. Jeg må psyke meg opp. De stakkars inderne må tro vi er sinnssyke som vandrer rundt slik. På en måte skriker feministen i meg ut at jeg må vel for faen meg kunne gå akkurat slik det behager meg, men antropologen sier at jeg skal trå varsomt… Det rent praktiske ellers i India er og for egen del å holde sakene sine innpakka, men her ser det ut til at ikke mange bryr seg. Akkurat nå lurer jeg på en middelvei og betale på ett av de andre hotellene for inngang til basseng.
okej... dag 4... har fremdeles ikke posta denne, aner ikke hvorfor...
Vel, more to come.
xoxoxo
ett par briller (mine, etter utrolig teit svømmetur i fylla)
to linser (Are, samme øye…)
ett par solbriller (mistet to ganger, fant igjen og mistet igjen)
to flasker utblandet mojito (hadde ikke greid å ta knekken på disse allikevel)
en amerikansk fotball (Gjenfunnet under rumpa på en inder)
Så vi kom tomhendt men glade derifra. Vellykket!
På lørdag bar det ut på tur til busstasjonen for å komme oss til Mamalapuram, sammen med Herdis og Ellinor. Men på busstasjonen var det totalkaos etter den offentlige høytiden Diwali. Så vi ga opp og begynte en lang prosess med å prute med rickshawene for en bra pris. Ble ca. 120 kroner å komme seg til Mamalapuram, men når vi kom hit var det veldig verdt det. Først havnet vi på et hotell som het Luna Magica, som ikke var så magisk som tittelen skulle tilsi, så i går byttet vi til et finere ett. 4200 rupee uka, og da fikk vi en bra deal. Litt for dyrt, men det er reint, har varmt vann og myggnetting. Niiiiice. Men det er tross alt billigere enn det ville ha vært å bo hjemme i Norge på hybelen min, pluss at vi er to stykker.
Mamalapuram er dødskoselig. Små gater med små spisesteder og utrolig koselige folk. Det er litt backpacker preget, men det er fine folk det også. Må nesten vende meg til at jeg er backpacker jeg også nå, og ikke student eller på feltarbeid. Vi har forelsket oss totalt i en liten restaurant som heter Le Yogi. Der har de verdens beste mat, og man kan sitte så lenge man vil på puter rundt om ved de lave bordene. De spiller chill yoga musikk og brenner røkelse under de nydelige fargede bohemlampene sine. Også har de julelys! Stedet er drevet av en fransk kvinne og hennes skyhøye og happye indiske mann. Folka er så utrolig koselige der at man får bare lyst til å slå seg ned her på kysten. I går satt vi der i fem timer og leste, løste sudoku, drakk chai og spiste calamare. Når de stengte ble Are med eierne ut på en annen restaurant og pratet litt med dem, mens jeg dro hjem for å lese ferdig boka mi.
Når det kommer til bøker kan jeg jo gi en liten recap på hva jeg har lest i det siste. Det blir da:
”Nation” av Terry Pratchett
”Holy Cow” av Sarah MacDonald
”The God of Small Things” av Arundhati Roy
“La Cucina- A novel of Rapture” av Lily Prior
Og nå begynte jeg nettopp på “Reisen til Nattens Ende” av Louis-Ferdinand Celine. Som dere sikkert forstår så er den en heftig fortrenging foregående om at jeg heller burde skrive på hjemmeeksamen. Herregud… Jeg har ikke en gang blitt enig med meg selv om hvilken oppgave jeg skal velge en gang.
I dag jar jeg vandret rundt litt på shopping, prata med selgere om alt mulig rart og gjort Are noe fortvilt da jeg skulle bare ut i ti minutter. Den ene selgeren hadde hatt en norsk kjæreste, men hun ville at han skulle komme til Norge og la henne forsørge ham. Det funka ikke mente han, så han ble i India for å drive butikken sin og jobbe frivillig rundt om i Asia utenfor turistsesongen med foreldreløse barn. Den andre selgeren kom fra Kashmir, likte språk og matte og viste mange (for mange) bilder av hjemstedet sitt, niesen og alt annet han kunne komme på. Han prøvde å lære meg litt hindi, men nå husker jeg ingenting. Men frykt ikke, jeg har kjøpt meg ”Theach yourself Hindi” cd-rom, så det blir nok ordnings på det. Er mye mer nyttig å lære seg det enn tamil har man kommet fram til. Dessuten er hindi et helt nydelig språk når man faktisk hører etter. Jeg så en film hvor de leste opp et dikt på hindi, og falt pladask. Flyten og uttalen er helt utrolig. Men det er så mye man skulle ha gjort og så lite tid. Eller, når jeg tenker etter så burde jeg vel ha fått inn en del hindi på et par måneder hvis jeg prøver hardt nok.
I morgen blir nok en dag med desperat sjelesøking for å platte ned noen linjer på oppgava, lesing på Le Yogi og konsum av egen kroppsvekt i Chai, igjen… Ah, privilegert og lat nordkvinne som jeg er gidder jeg ikke gjøre annet. I dag klura jeg meg til å sette på en klesvask og skrive 100 ord på introen til oppgava, men det var i grunn det. Også var vi på oppdagelsesferd og fant supermarked her. Halleluja! Ellers så er Are ute og bader hele tiden, mens jeg sitter og furter over at jeg er for mye til antropolog til å kunne vandre rundt her i bikini med god samvittighet. Jeg ser at andre kvinner, tyske kvinner, vandrer rundt på stranda her med alt bydd fram til fremmede, og jeg får ikke meg selv til å gjøre det. Jeg må psyke meg opp. De stakkars inderne må tro vi er sinnssyke som vandrer rundt slik. På en måte skriker feministen i meg ut at jeg må vel for faen meg kunne gå akkurat slik det behager meg, men antropologen sier at jeg skal trå varsomt… Det rent praktiske ellers i India er og for egen del å holde sakene sine innpakka, men her ser det ut til at ikke mange bryr seg. Akkurat nå lurer jeg på en middelvei og betale på ett av de andre hotellene for inngang til basseng.
okej... dag 4... har fremdeles ikke posta denne, aner ikke hvorfor...
Vel, more to come.
xoxoxo
Abonner på:
Innlegg (Atom)
