Latest in

Tjaaaa… Igjen, lenge siden sist. Jeg vet jeg er helt bedriten på å oppdatere denne bloggen, men, hey: hvis dere vil at det skal vøre bra så bør dere smøre dere med tolmodighet til jeg får ånden over meg. Litt inspirasjon…

Sist jeg skrev var vi vel i Pune. Pune var kjedelig, litt for stort og litt for dyrt. Vi har funnet ut at vi liker best de små stedene. Det eneste som trekker til storbyene er egetlig bokhandlene. Men som oftest er vi heldige nok til at det er en noenlunde oppdatert sjappe vi kan kjøpe eller bytte til oss brukte bøker. Men ofte er utvalget begrenset til krim og Danielle Steel romaner. Akkurat nå holder jeg på med Gudfaren av Mario Puzo. Den er jo en klassiker, men jeg må si at den er noe langdryg. Som så mange gode bøker trenger den også en liten redigering.

Fra Pune tok vi en liten busstur oppover i fjellene til ei lita bøgd som heter Mahabeleshwar. Der var det egentlig utrolig koselig. Ikke så mye å se, men det var rolig. Ingen selgere som plager deg og det var i grunn bare en gate å gå i der. Dagen vi kom ar det både begravelse og bryllup. Personlig har jeg aldri sett et dødt menneske før, så hele den paraden gjennom gatene med denne gamle mannen slengt oppå en overpynta planke som ble båret sakte, men sikkert bortover mens de chantet en eller annen creepy greie ble litt for morbid for min smak. Like etterpå kom bryllupsparaden. Det eneste jeg har å si om denne affæren er at jeg er fremdeles lite imponert over mannskulturen i India og at den stakkars lille jenta så ut som en livredd niåring.

En annen ting med Mahabelashwar som var PERFEKT er at denne lille plassen er kjent for sine bær, da spesielt jordbær. Og tilfeldigvis var det høysesong akkurat når vi var der. Gatene var fulle av små jordbærfjell. Jeg trodde jeg hadde funnet paradis, men denne lille bygda har sine mørke sider også. Det enste som var å gjøre der var egentlig å gå på tur. Are suser jo rundt som vanlig for å finne dyr og rariteter, så vi ruslet ofte bortover veien, ut av sentrum og inn i ”jungelen”. Her var det ofte aper og den slags, som bare er gøy, tross for at de ikke ser helt trygg ut når de sikter seg inn på deg med blikket mens de enten tar på seg selv eller flekker tenner. Jeg har et ambivalent forhold til aper. Vi har hatt to episoder der inne i skogens veier som ikke går i glemmeboka. Første var en helt idiotisk greie fra min sin side. Note to self: ALLTID la Are gå nærmest skogen og ALDRI se bort fra bakken. Vel uvitende loffer jeg bortover skogkanten, og i et uoppmerksomt øyeblikk hyler Are ut noe. Jeg husker ikke hva, alt er et litt tåkebelagt. Jeg ser ned, og der er en laaaaaaaaaaaaaaaaaaaang lysegrønn jævel av en snok på vei mot foten min. Jeg hopper i været, Are hopper etter slangen, slangen prøver desperat å komme seg inni en busk, Are tar lianesnoken i halen mens jeg hyler ut at den kan jo være giftig, Are nøler (eller noe) og slipper halen og lianesnoken beveger seg videre inn i buskens ro. Are vil nok forevig være bitter på at jeg visstnok skulle ha vært ”hysterisk”, og at han her gikk glipp av noe stort.

Ellers så er skogene og veiene utover i Mahabelshwar preget av forlatte store herskapshus, som jeg tror må ha vært fra kolonitidne. Inni disse bodde det fattige mennesker som vandret rundt i disse spøkelsesgårdene som zombier. Ikke for å være stygg, men det var en litt skummel stemning. Ut av et av disse husene kom det ei utmagra lita dame ut som tigget, tror jeg. Den slags er jo ikke uvanlig, men den lille chantinga hun mumlet ut mens hun stirret tomt på oss ga meg frysninger. Hun murret lavt og lenge noe som ikkevirket som noe takk, men heller som en forbannelse. Så vi ga den gamle noen rupi og gikk videre. Omtrent to minutter senere finne vi ei lita dukke, men ikke noen vanlig dukke, men noe som virket veldig som en voodoo-dukke av en slags sort.jeg er så glad for at vi faktisk ga henne penger og ikke gjorde den dama der mer fortvilt enn det hun allerede virka som.

Fra Mahabeleshwar bar det ut på 12-timers busstur til Goa. Vi hadde bestilt oss sleeper og så fram til å bare slappe av og lese på bussen. Det hele starter med at vi ommer til reisebyrået og ble sendt videre i en taxi, noe som forvirret oss siden vi trodde bussen gikk fra sentrum. Men den gang ei. Såvar det en times kjøretur ut hvor taxien hentet to andre indiske menn som skulle på samme ussen. Endelig kommer vi til ei slags veikro hvor vi måtte vente ei god dtund før bussen plutselig ruser inn på plassen og vi må hicve oss med. I samme scena greier en gjeng inderere og skal kosepreike med meg for å få lov til å ta et bilde. Vi prøvde høflig å kome oss vekk, og rakk heldigvis så vidt bussen. Inni bussen var det bare å slenge seg inn i en slags minilugar som var en madrass med forheng foran, tak og vegger. Der var det akkurat nok plass til meg, Are og bagasjen. Det var faktisk veldig komfertabelt, og vi priset oss lykkelige for at det ikke var samme opplegget som på dødstoget til Pune/Mumbai. Men, selvfælgelig skal vi ikke få nyte dette så lenge, for når Are nettopp har sovna stopper bussen. Jeg sprnger ut for å gå på do nedi ei grøft, midt på natta, med ca 90 menn rundt om som kunne ha sneket seg innpå når som helst. Jeg hører noen lyder fra bussen og springe som en gal inn igjen i bussen og inn i køya med Are. Plutselig begynner hele bussen å livne til, alle er våkne og ting blir ropt. Så prøver en frek inder å åpne forhenget, jeg bli mektig forbanna og han bare glor dumt på meg. Det han egentlig skulle si var at det var motorstopp, som vi etter hvert, etter at alle andre i bussen hade gått av for lenge siden, fant ut av. Så var det inn i en allerede halvfull buss, som ikke var sleeper, og videre til Panjim. Forferdelig natt. Fra Panjim ble vi lurt med av en sjåfør til Colangute, som var infisert av britiske og russiske, overvektige, solbrente, fulle, pensjonerte antropologiske mareritt manifestert i ekte charter turister. Ellers var det egntlig en nydelig plass, men ikke helt vår scene. Vi bodde svinbra for 700 natta, og var der i fire netter. Calangute har titalls av beach shacks nede på stranda hvor man får mat og drinker. Funka fint det. Også fant vi en sæt liten restaurant like ved hotellet som het Hibiscus. Drevet av en gammel koselig bamsefar fra land litt lengre sør ved navn William. Der fikk vi faktisk skinke, som var første gang siden Norge faktisk, og jeg bestilte meg en ekstremt overprisa hummer. Hver gang vi var der var det en annen dritfull inder som bare satt der og så mistenksomt på meg og Are. Han spurte Are flere ganger hva det var han skriv på bår han tegnet, som om Are egentlig satt og skrev om ham. Vi fikk ei fin avslutning før vi skulle dra når wiiliam faktisk prøvde å kaste ut denne drunkerten. Det var ingen lett sak, begge to som gamle menn ville ikke komme i fysisk kontakt, så det endte med at drunkerten bare stod der leeeeeeenge, mens han svaiet og mumlet av og til. Så gikk han ut, snudde kom inn igjen hvor han får samme reprimande. Ut igjen, snur, komer tilbake og sier: ”My boys will come get you”, med pur galskap i stemmen. Wiiliam mente at han dreit en lang en i gutta hans, og var ikke redd. Drunkerten beveger seg igjen ut, men gjør et fantastisk comeback når han soser seg inn igjen etter ti minutter på jakt etter mobilen som han hadde greid å miste på de sikkert tyve meterne han hadde gått. Igjen blir han kastet ut, men når vi senere på dagen kjørte forbi i taxien som skulle bringe oss til Colva, var han utenfor hibiscus, som da var stengt, og hang oppetter metallporten, som en såret valp i solnedgang. Helt fantastisk.

Nå er vi i Colva, Goa. Vi flytta i dag ned på stranda i ei lita hytte med fire rom, lytt som bare det, intet privatliv og iskaldt vann. Men det er bare 350 natta.

Også har vi fått oss enda en stalker. Lang historie kort. Han kjører opp til oss om kvelden og prater noe m et resort for par, og hvis vi kunne komme dit og være der i en time skulle vi vinne ei flaske vodka eller noe. Han virka jo grei, og det virka som om han trengte å få oss med for å få noen poeng eller noe slik at han kunne få seg en ekte jobb på dette hotellet. Så vi sa at vi kunne hjelpe ham. Men så plutselig er det mye styr med at Are måtte være 28 år, og vi måtte si at vi ikke var backpackere, men skulle dra hjem om to uker, at Are var i full jobb og bla bla bla, slik at vi skulle virke som om vi var respektable. Vi blei henta neste dag for å dra ut dit. Først kjører denne Valencio av gårde med Are på scooteren, kommer tilbake og henter meg. Så skulle han på død og liv kjøre meg å kjøre… Så vi gjorde det. Så bar det hjem til ham hvor Are venta sammen med moren hans. Hun igjen hadde lagt ut om sin fortvilelse over sin yngste sønn på 14 år, hundre kilo og som bare ville spise tigerkjeks og sitte på ræva. Så ble vi satt inn i taxien til faren i huset og kjørt videre. Men plutselig skal vi visst stoppe her og der i taxien, for da får han visst også poeng slik at de kan etter hvert får en tv til bilen. Den ene butikken etter den andre, med samme overprisa skrotet overalt. Etter to og en halv time med dette styret sier han at vi ikke kan dra til dette hotellet allikevel fordi alle er så opptatte og kan ikke gi oss denne guiden eller gudene vet hva. Så kjørte vi hjemover igjen, stoppet innom hjemmet til denne karen igjen og samme runden tilbake. Denne gange måtte jeg også kjøre selv, mens denne karen hang og slang som ei noe forstyrra ape som prøvde å få litt vel mye kroppskontakt i samme slengen. Det var søren ikke lett å styre mens jeg prøvde å holde litt avstand fra the slick one bakpå.

I går ble vi lurt med på stranda av denne karen for å drikke øl. Da måtte Are gå av før vi kom til strand slik at det virket som om jeg og han var lovers, og han da ikke ble oppfatta som dealeren vår eller noe. Vi fatta ikke helt greia, men jaja. I dag igjen kommer han på strand når vi hadde lagt oss ned etter å ha bada. Han hadde jo allerede prøvd å ringe oss 6 ganger så jeg senere på mobilen. Igjen blir det samme runden i kveld, men da skal han komme hit. Og plutselig skal vi på middag ti ham i morgen, også skal vi ta igjen det besøket på hotellet. Herre min…

Xoxo Benji & Lassi


Enda ikke mulig med bilder ser det ut til. Akk... Jeg har et ganske bra et av den hvite tigeren i Pune...