Cosmopolitans!

Schallabajs!

Da har vi flyttet oss fra Colva etter å ha vært der I 5-6 dager. Vi tok turen lengre sør i Goa, til nydelige Palolem. Det er helt fantastisk her. Sett bort ifra at det er mange turister her, så er det ingen turister som plager meg egentlig. Det er mest backpackere som oss, og ikke overvektige russere på fylleferie, som i resten av Goa.

Før vi dro var vi inviter på hai hos Valencio, men det skjedde aldri. Vi hørte ikke fra ham, og han hadde visst regna me at vi bare skulle komme. Dessuten hade han hatt en krøsj med scooteren sin og knust mobilen. Kulturkollisjone var vel det der. Men, det andre opplegget til Valencio med den guidede turen på resorten han jobber på viste seg å være ganske greit for oss. Faren til Valencio kjørte oss med taxien ut til et stort luksusresort i Benaulim. Vi gikk ut, ble tatt imot og registrert. Så viste det seg at det var ingen der som hadde tid nok til å ta seg av oss, så vi fikk bare premien vår og dro igjen. Ei lita flaske vodka og syv dagers opphold, verdt 1000 til 2000 dollar på et av luksusresortene i samme kjede i enten Goa, Bali eller Thailand. Så lenge vi booker to måneder i forveien da, men herregud. I de tider er vi jo i det minste ute av India og sikkert i Thailand trakter, så det passet oss ypperlig.

Palolem er et lite paradis. Vi bor i en bungalow nede på stranden. Nede på stranden, som er mer som en lagune på en måte, er det restauranter, solsenger og ikke minst happy hour store deler av dagen. Buy one coctail and get one free… Og når en drink koster 10 kroner fra før av er ikke jeg hard å be. Maten er kjempegod, og menyene som folkepoesi.

Men ett problem har oppstått. Jeg har blitt så inni granskauen solbrent at jeg er helt fascinert. Dette må være så langt man kan komme tredje grads forbrenning man kan komme uten å faktisk måtte dra på sykehuset. Det brenner, svir, klør og flasser som om det var dommedag. I flere dager var det en gigantisk smerte bare å sette seg ned på den forbrente rompa mi. Ah, smertehelvete. Også er jeg ekstremt dritlei sand. Den bedritne sanda er overalt hele tiden. Det verste er sanda man ikke kan unngå å få i senga… Det er nok til å få en i alle fall nært et eller annet bristepunkt.

Annet enn det er det ikke mye å rapportere. Vi har absolutt ingen julefølelse. Kan ikke helt se for meg at dere der hjemme suser rundt og stresser med alt som skal gjøres før jul. Det er helt surrealistisk. Mest sannsynlig blir vi nok her i jula, eller kanskje vi beveger oss ned mot Kerala. Etter det er det enten Darjeeling, eller ut av landet. Har et stort behov for å dra til Darjeeling, men det er så langt nord at det vil bli en lang tur opp bare for å dra dit og ut, siden mitt visum går ut 10. januar. Hvis vi bestemmer oss for å dra til Nepal, så er det jo greit. Men it all depends. Har ikke akkurat vegringer mot å komme meg litt ut av India egentlig. Selgerne og enkelte folk begynner å gå meg på nervene. De er helt utrolige. Hver eneste plass man går inn får du en eller to idioter etter deg. Hver gang du ser på noe flyr de til for å fortelle hva det er du ser på. Bare for å hjelpe til, selv når det er helt fantastisk opplagt hva det er du ser på. ”Sunglaces”. Hver gang blir jeg bare stående der og holde tilbake et høyt ” W”HAT????? Really??? Noooooo, I think that¨s a book….” For ikke å snakke om at bare du tar borti noe så kommer de bort, løfter det for å vise det til meg igjen. SELV OM jeg nettopp kikka på den forbanna tingen to sek siden. Også er det den klassiske.. ”Come, loooook, just looook, come Madame, looking is freee”. Og igjen, hver gang har jeg lyst til å informere de om at det er en selvfølge at det er gratis å kikke på tingene de selger og at jeg hadde ikke betalt for å se på den dritten for alt i verden. Jeg er også drittlei av taxisjåfører. Maken til mas skal man se lenge etter. ”MADAME, taxi???” Nei takk, eller bare ignorering fra min sin side. Men de gir seg jo selvfølgelig ikke. ”MADAME, where are u goooooing??? Her er det jeg mumler eller sier ganske høyt når jeg har fått nok: ”I am trying to cross the fucking street, so NO!!” Igjen: ”Tomoooorrow then, good price, where do you want to go????” Rundt dette tidspunktet har jeg kommet meg langt nok vekk til at de giro opp, vanligvis, men når man må gjennom dette ritualet gjerne 6-7 ganger når man bare skal ut på en handletur kan det riktignok bli for meget, og jeg må bekjempe en trang til å hyle ei norske grov regle de ikke har hørt maken til. Jeg tror vi kan konkludere allerede nå at min karriere innenfor sosialantropologi kommer til å være kort. Jeg eier ikke tålmodighet.

Vi har nok anlagt en liten hippie livsstil her nede i Goa. Vi sover lenge, står opp, setter på Bob Marley eller The Doors, svømmer litt og kaster frisbee, frokost på stranda eller i ”sentrum”, lesing and then repeat til det er lalletid. Fææææle studenttilværelsen, akk`o ve…

Så, god juleforberedelse. Ikke forvent noen gaver enda, og kos dere!

Fred og kjærleik
Xoxo M&A