Jul og hanekamp

God jul I ståva godtfolk og fe!

Nå når dere sitter der med fem-seks ekstra kilo fett på kroppen, pinnkalde tær og tomme lommebøker kan dere se for dere oss, midt på stranda i solnedgangen med ei flaske rødvin. Ikke for å gni det inn, men den ribba kan dere ha for dere sjæl. Svett, skitten og slitte backpacker klær, men fremdeles fabulous. Vi trenger ingen akevitt og de tørre syv sortene. Vi trenger heller ikke de to månedene med forbruker besettelse og pengesluk, ei heller de utrolig skjemmende juledekorasjonene som sluker all koselig stemning som kunne vært å oppdrive rundt om i gatene. Vi savner i alle fall ikke snø, kulde og den fryktomsusede slapsen. Amen!

Men…

Jeg hadde DREPT noen for litt riskrem med skikkelig jordbærsaus…

Nok om det. Jeg håper at dere hadde det bra i jula, og at de ekstra kiloene renner av dere som svetten rinner av oss.

”Jeg har for mye hår på hodet nå…” tyter min kjære om. Tragedien er at han ikke lenger får på seg favoritthatten lengre. Men han har nok blitt ganske bustete av seg. Her en dag fikk han spærsmål om han var jødisk. Og han har vel en lite hasidisk ting gående når jeg tenker meg om. Men min personlige favoritt er uansett Are, men den hvite skjorta som ALDRI vil bli hvit igjen, svart alibababukse, stråhatten og alt det skjegget. Det eneste han mangler for å se ut som en ekte amish ute på rumspringa er bukseseler og gudstrua.

Vi er fremdeles i Palolem, Goa. Men vi har flyttet til et billigere skur som er mer belagelig plassert. Dessuten var jeg drittlei den overkule anorektiske manageren som hele tiden, hver gang man beveget seg ut døra sa: ”Full powah!!” Herregud…. Og det var jo selvfølgelig ikke strøm der hele tiden, som lovet, så da ble han flau og sa: ”Full sun powah!” Disse folkene har hørt for mye på dårlig reggae…

Det å flytte var det lureste vi har gjort hittil på denne turen. Jeg vet ikke om ord kan gi et godt nok inntrykk av hvor fantastisk denne scenen er. Det er 6 hytter her i Brown Bread Cottages. Hyttene er omringet av et bambusgjerde, palmetrær, tørkesnorer, hengekøye og plantekrukker. Foran hyttene er det en åpen plass og inni hjørnet av innhengningen er det et lite skur til vakta som er her om natta.

Det er ikke alt dette som er fantastisk, selv om dette i seg selv passer oss ganske bra. Men det er folkene som bor her som gjær dette til en antropologisk våt drøm. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte en gang. Det er så mye å fortelle. Vel, la oss nå si at vi bor i hytte nummer en. Ved siden av oss i hytte nummer to bor franske Alain. I hytte nummer tre, som er deluxe (forklaring på hvorfor senere) bor Lisa fra Sveits, mens hytte fire bytter innboere hele tiden. Vi har hatt et irsk par der og nå et amerikansk ett, begge par på vår alder. I hytte nummer 5 finner vi et kjærestepar i sytti-årene. Mannen en irsk og kvinnen vet jeg ikke helt, men har inntrykk av at hun snakker både engelsk og tysk. Den sjette hytta er tom.

Jeg må begynne med Lisa. Alt begynner med Lisa, hun ser hjertet av dette etablissementet, og også sladderkanalen hvor vi får info om de andre beboerne. Alain, Lisa og det eldre paret er long-timers, og har bodd her lenge. De kommer tilbake hit hvert år til Palolem, bor på samme plassen, og gjør de samme tingene år etter år, gjerne halve året. Lisa er en profesjonell reiser, eller vandrer, om du vil. Hun har vært på farten i 39 år. Hun også må vel bikke 70 nå, er lita, blond og det mest eksentriske mennesket jeg har møtt hittil på denne sære reisen. Hun snakker tysk, engelsk og fransk, i tillegg til det tror jeg nok hun kan litt hindi. Når hun snakker bare flommer det ut med informasjon. Det kan gå i linjenen av dette: ”You know, I have been travelling for 39 years. Every year I come back here. This year i cleaned. I cleaned up all the rubbish and shit in front here, and the people here they burn their plastic everywhere, you know. But now, they respect me. I stayed here a long time, they know me. I used to stay at some people in the back here, but they threw me out, said the earrings I gave them were fake. I would have done anything for these people, so then I cried. After dinner I am going to take a massage. I do it every week, so does Alain too, you know. I go to her regularly, I know her well. You know, Alain is a good man, very nice man. French! But the man is like a clock. Every day the same thing at the same time. So every day he takes this Italian woman out for dinner, and he sleeps like a baby three hours a day. That’s why he told you to turn the music down. I don’t mind the music, but I told him to just let you know. Sleeps like a baby. I can never sleep in the day, gets too hot. And I am soooooo busy all the time. And now I had to teach the guard how to make it nice for Christmas and even how to clean. If it gets dirty HE cleans, not you… He knows how… Very lazy boy, Nepaleese. Always looking at himself in the mirror. But lazy, u know. But it’s good they’ve brought in the Nepalese here. They know how to do business, not like the Indians. Look! Look in the back here, so dirrrrrty. Oh, these people, I don’t understand how they can be so lazy all the time. Anything you need you tell me! And tell that boy to bring you the blankets, it gets cold at night. See, I have decorated his little hut for Christmas. 2000 rupees a month he gets, like nothing. The woman who lives there (her bøyer hun seg frem og hvisker til Are mens hun nikker mot et hus bortenfor oss) couldn’t even afford to bring her dead son back home here from Gokarna. Fell down from a palm tree. So the whole village collected money to help. So sad, and this year, no buissness, only terror-alert. And all the Russians, ach… The food in Brown Bread is OK, very clean. The guy who runs it is my Tai Chi teacher (fniser). My friend stayed here last year and she was always sick. So we stayed in and ate here. So I made min make me a kitchen in the back here, you must come see. And you are safe here, and it is quiet. So you can stay here, relax and then you could go to Vietnam in January. I have some things for the stomach; it is Itchackpol, very good. And you can buy these little jars of curd, Very good for the stomach and you can use the jars for your candles. I am going out for Christmas, to my friend from Assam. My only true friend here in India that I can trust. She is very well of, just purchased a house here in Goa for 80 Lakhs. Her sister is married to a Bollywood star. Have you seen my paintings? I am trying to give one to Alain but he has spent the last two months deciding which one he wants. I had an exhibition here last year, the people here know me very well.” Og slik fortsetter det lenge helt til hun tusler inn i hytta si igjen, men fantastisk nok kan jeg ikke si at jeg kjeder meg et eneste sekund når hun rusler rundt her og snakker. Jeg må også beskrive hvor utrolig pimpa den lille hytta hennes er. Eller, faktisk, hytta hennes er større enn de andre fordi hun tok på seg å tvinge eieren til å bygge den større i år, derfor deluxe.. På siden av hytten har hun et forheng som skjuler et noe primitivt kjøkken. Her har hun egentlig alt jeg gjerne skulle hatt akkurat nå: gassbrenner, potter og kar. Hun er den eneste som har eget bord med stoler foran hytta si. På verandaen har hun pyntet noe helt sinnssvakt til jul. Vi fikk også det privilegiet av en privat guidet tour inni hytta. Den er mye større inni enn vår. Her har hun bord og stoler, senga si, og det mest interessante var nok det gedigne alteret dedikert til en eller annen yogi med afro som hun har ca. tyve bilder av på veggen. Alteret har også et tyvetalls hvite krystaller. Hun har også pyntet planetene ute på gårdsplassen til jul. Og tror du ikke dama sneik seg opp på verandaen mens vi sov og pynta hos oss også. Vi fikk også et silkemaleri til jul. Denne dama er helt fantastisk, vi er helt fascinert.

Alain er akkurat slik Lisa beskriver ham. I tillegg til det er han veldig sjenert, og han elsker planter. I dag har han tatt med seg ei lita spire med noe oppå verandaen, trygt plassert i et syltetøyglass. Foran hytta har han også planta noe stæsj. Er ikke helt sikker på hvor lur den plasseringa var, men jaja… og han er som ei klokke. Hver dag er det frokost, så svømming, soving, dusj, middag og sjakk, slik jeg har forstått det. Både Lisa og Alain passer veldig godt på oss og lar oss få vite det hvis vi er litt uforsiktige med å la ting ligge rundt eller at vi ikke burde kutte flasker opp til askebeger eller la porten stå det minste bittelittegrann åpen..

Det siste langtidsparet har jeg ikke fått studert så mye som jeg hadde hatt lyst til. Utsikten fra verandaen når bare slik at jeg skimter de i det fjerne, men mannen virker som en typisk irsk moromann. Også har de fått besøk av en pussig yngre mann. Jeg tror de alle tre bor inni der, men jeg aner ikke hvordan det fungerer. Det er noe rart som foregår der tror jeg nok.

Mer om disse senere…

Også har vi en særdeles territoriell hane i området som skremmer vettet av meg titt og stadig. Vi har hatt en krig med dette dyret siden vi flyttet inn, og vi er ikke de eneste. For omtrent en halv time siden skremte den vannet av ei lita jente som begynte å hylgrine og kaste vannflaskene sine på den. Som gjorde hanen bare enda mer hissig. Tingen med denne hanen er at han er tøff i trynet, men ingen slagkraft. Hvis man står foran han later han som ingenting mens han sakte, men sikkert sirkler seg inn på en. Nærmere og nærmere, men bare opp til et punkt hvor han ikke tørr mer. Han prøver også hele tiden å komme bak deg slik at du liksom ikke skal se han. Hvis man da begynner å gå begynner han å løpe etter. Og den løpinga, ah, kan virkelig ikke sette nok pris på noe så komisk. Han ser ut som en vindskeiv forkrøpla katt der han bøyer seg nedover og humper seg framover i en overraskende fart. Men med en gang du stopper eller snur deg, så gjør han det også. Jeg er hele tiden bombesikker på at det jævla dyret skal virkelig angripe meg bakfra, men han tørr liksom ikke. Til tross for at han feiger ut nesten hver gang så kommer han med et seiersbrøl så snart vi er ute av territoriet hans. I tillegg til dette har vi ofte griseslagsmål til stor underholdning rett bak oss.

Dette er en antropologisk våt drøm. Jeg blir så inspirert til å skrive ei bok, eller gjøre feltarbeid eller skrive en fagartikkel om hverdagen til disse dyrene og menneskene. Alt dette for 350 (ca. 40-45 kroner) rupi natta. Det er her jordas særinger kommer for å dø…

Fred ut