Hytta vaar i Palolem, Goa. Med julepynt :P
Namaste betyr forresten velkommen, eller brukes som en varm hilsen. Dette er siste natten vår i India, for denne gang. I morgen tar vi flyet fra Bangalore til Bangkok, Thailand. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive min tid her i India. Det er snart fem måneder siden jeg hadde mine da vakre og rene føtter på norsk jord. På mange måter virker det som lenger, og på mange måter ikke. Jeg føler på ingen måte at jeg har opplevd India, det er for stort. Vi har ikke en gang vært i nordligere deler av India. Vi har ikke sett Taj Mahal, eller vært på kamelsafari, vørt med på rare ritualer eller i det hele tatt gjort typiske ting i India. Men vi har da levd her, opplevd raritetene og hykleriet som er basisen av dette landet virker det som. Jeg er sinnssvakt ambivalent til dette landet. Man både elsker og hater det.
Fra Palolem dro vi videre til Gokarna, en hellig landsby i staten Karnataka. Gokarna var, i tillegg til enorm religiøs aktivitet, preget av vestlige spirituelle søkende. Alle i den faste uniformen: lange dreads, orange alibababukse, linskjorte pluss masse smykker. Ah, det er så fantastisk at disse menneskene ser ut til å tro at de er de eneste i hele verden som er i India for å se lyset eller hva det nå er det glor etter enda det sitter en kar på bordet ved siden av som ser akkurat lik ut, mon tro om de har noe til felles? Ah, herregud, det må jeg si. Jeg begynner å miste all respekt for turister og backpackere. Jeg vet jeg er en selv, men jeg vil si jeg er av den mer kyniske typen, jeg er fult og helt klar over min rolle i det store turistpuslespillet. Jeg blir så kvalm av disse franske hippietypene som roper etter kelnerne slik selgerne roper etter oss: ”My frieeeeend, can I have a mineral water?” Hvis du er blitt så veldig native som du later som at du er så drikker du vel vanlig vann, som andre indere tenker nå jeg. Men filtervann er ikke bra nok for backpackerne, og de ruller seg jointer på gata eller på restaurantene som om de ikke er klar over hvor mye eierne sikkert må betale til korrupte politimenn for å ikke bli knust. Jeg hater disse gamle reiki-kjerringene som tror de kan lese kort og snakker til meg om sosialantropologi. Ikke fordi de er interessert i hva jeg driver med, men for å la meg høre at de er interessert i myter og mystikk. No shit, tenker jeg, og får lyst til å spørre om de også synes yogatimer er uutholdelige da alle ser ut til å slippe gass når de gjør ”katten” og INGEN ler (bortsett fra meg). De enste menneskene jeg har møtt her som har vært originale er de som ser ut til å ha funnet seg selv, og ikke noe annet.
Jeg skal også leve godt hvis jeg slipper å takle en eneste rickshawsjåfør igjen. Fattigdom og kloakk, korrupsjon, terror og ondskap. Men landet har også alt som er vakkert, det bar ses gjennom en tåke av alt annet. .
Fra Gokarna tok vi nattbuss til Bangalore, IT-hovedstaden i India. Det er stort og bråkete, stinker og ingen virker særlig hyggelig. Men vi har funnet mange fine bøker og Are har fått seg ei mappe til å ha tegnesakene i. Jeg har kjøpt inn indisk Vogue og Cosmo til flyturen i morgen. Velsignet være indisk Vogue, 100 Rs, som er ca. 12 kroner. Og vi bor på hotell med TV og varmt vann om morgenen… Halleluja… Ellers er det ikke mye å se her. Vi gikk forbi parlamentet og høyesterett, og dro til et lite akvarium for å se på fisker som hadde fått feil navn på skiltene.
Liten liste over bøker som har blitt praktisk talt inhalert i det siste:
Blind Willow, Sleeping Woman- Haruki Murakami
Life of Pi- Yann Martel
The Godfather- Mario Puzo
Consider the Lily-Elizabeth Buchan
Half of a Yellow Sun- Chaimananola Ngozi Adichie (ANBEFALES!!!)
Yoga Hotel- Maura Moynihan
Jeg tror det var alt…
Egentlig kjøpte jeg Roots i Pune, men etter Half of a Yellow Sun vet jeg ikke om jeg greier mer elendighet.
Vel, da snakkes vi fra Bangkok!
FORRESTEN! Vi har ikke lenger mobil her, dere kan sende melding på Are sitt nr, men ikke vits i å ringe. Hvor mobilen med indisk SIM er, det må gudene vite. Jeg tror det var den skumle hanen i Palolem som spiste den.
Og her er tattoveringen Are har designet og faatt i Palolem. Det velkjente Om/Ohm...
Og naa naar jeg endelig faar til aa laste opp bilder kommer en eller annen idiot og sier at jeg ikke kan bruke nettet lengre. Han vil ikke si hvorfor, jeg tror det er fordi det ikke er noen grunn og at han bare vil gjore meg enda mer forbanna...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar