Turen ned var et rent helvete. Den bussen burde brennes. Dessuten hadde vi fått beskjed om at turen ville vare 12 timer, den varte 15-16. Vi kjørte fra Pondi på onsdagskvelden og begynte noe som viste seg å være en særdeles sær tur. Natten var hard og lengre enn lang, men man overlevde humpinga og den trange plassen. Det kunne jo vært verre tenkte jeg hele tiden, det kunne vært verre… DET KUNNE HA VÆRT VERRE!!! Som er lite mantra som gjentok seg selv hele natten for hver hump som knuste kneskåla mi eller hodet mitt inni noe.
Men når sola stod opp og vi våknet litt til var det hele så utrolig verdt det hele. Kerala må være verdens vakreste plass. Vi kjørte langt, og lengre enn langt. Og i ett tiden var vi fremme ved husbåtene vi skulle sove i. Alle burde ta seg en tur på husbåt. Det var helt utrolig å bare seile rundt i Kerelas backwaters, mens vi ble servert frukt og te hele tiden av det koselige crewet på båten. Noen badet, noen leste, noen bare glodde ut på verden rundt oss. På kvelden ble det film på dekket på båten etter en fantastisk middag.
Neste dag var de bare å kjøre videre, langt og lengre enn langt igjen. Etter hvert begynte vi å kjøre oppover i fjellene i Kerela hvor de gror te… Masse te… Te så langt øyet kan se, de vakreste busker, i rein fin fjelluft. Det var helt nydelig. Og ja, Hege, jeg tenker og grubler noe så inni granskauen nå på denne masteren om te- og kaffekultur… Mhmmmm… Tenkte noe så søkt som at jeg kan knytte dette opp til diverse fredsteorier, Arne Næss sin Dype økologi, Galtung og kanskje litt annet snæcks for spesielt interesserte. Foreslå for Kaffekompaniet at de gir meg stipend for dette!
Etter en stund kom vi oss til Kochi, som er hovedstaden i Kerela. Her var det i grunn bare digg. Luksushotell og guide som viste oss første kirka i India opprettet av Vasco da Gama, hvor han også ble gravlagt i første runde, St.Francis. Vi så et kinesisk fiskemarked og var på et museum som viste tradisjonelle dansekostymer for Kerala. Etter det bare ruslet vi rundt, gikk oss vill, spiste middag, drakk fancy kaffe som skrøt på seg å ha vunnet en pris i VM i barista i Norge eller noe, shoppet og dullet rundt.
Ny dag, tulledag, lang dag, gudenevethvadag. Vi kjørte og kjørte, opp og ned og ned og opp. Det vi fikk gjort denne dagen var å spise lunsj oppi fjellet før vi suste av gårde med en udugelig guide videre til en eller annen ”opplevelsesgreie” som skulle være steinbra, men som viste seg å være mer siktet på indiske fastlandsturister turister; racerbåter. Som var som vanlige norske båter, bare litt mer shabby. Vi tenkte at faen, sånt kan vi gjørra i Norge, gikk på do (for første gang i hull; meget vellykket) og kjørte videre for å ri på elefant. Noe som jeg ikke skulle ha gjort. Dakar elefanten, tristeste elefanten noen sinne. Som Jimmy, bare uten Finnmarksvidda.
Etter det hadde vi tidenes turbotour av et slags krydder/plante museum. Det var så genialt. Der fikk vi smake på nellik, fersk kanelbark, lukte på fersk kardemomme, spise pepper rett fra busken og kjøpe ferskt krydder og te. Kan trygt si at dette var Mari-heaven.
Så var tiden for å komme seg til neste hotell. Dette var litt av en scene. Selva hadde fått beskjed om at hotellet var like ved der vi var men det kan m trygt si at det var det ikke. Og vi kjørte, og kjørte… Ut i ingenmannsland på bittesmå veier, midt i dypeste jungelen. Jeg satt og holdt i Ganeshsmykket mitt og lurte flere ganger på om jeg skulle ringe til Are for å si mine siste ord. Makan til kjøring… i fjellet… i mørket…dødsangst… Men så plutselig dukket et helt utrolig hotell opp, der ute i nowhere midt i alt mørket. Skulle ikke trodd at vi var fattige studenter slik vi bli behandla rundt om i landet her. Veldig til oppstyr var det, til og med middag rundt bålet på kvelden. Utrolig koselig. Jeg avtalte med ene fyren som jobbet på hotellet at han skulle vise meg rundt når det ble lyst neste morgen, så jeg stod opp tidlig og ruslet ut. Ut av mørket kvelden før var plutselig verden en helt annen i lyset. Vi hørte jo bruset fra elven på kvelden, men så ingenting. Men ja, åpenbaring var vel ordet jeg lette etter her. Der kunne jeg ha blitt for alltid. Det ar tre små fosser som møttes der, og på topen av fjellet ved siden av var et lite hindutempel. Mannen viste meg rundt og fortalte om landsbyen rundt området, urtene man kunne finne i elvebredden og den politiske situasjonen i Kerala. Han var meget fornøyd med nåværende marxist-leninistiske styre, o fortalte mye om utviklingen de hadde hatt som ikke resten av India har hatt i post-kolonial periode. Han fortalte også at de skulle bygge små hytter ute i skogen spesielt for folk på brudereise, og han fikk meg til å love at jeg skulle komme tilbake når jeg giftet meg. No problemo, sa jeg.
Dagen etter skulle vi hjem igjen, men først var planen å dra for å se inni en av fabrikkene hvor de lager te. Så vi kjørte, kjørte og kjørte, til ene fabrikken etter den andre, men ingen ville slippe oss inn. Hmmmm… I wonder why… Så vi ble enige om at enten fikk vi ta en eller annen revolusjon og bryte oss inn i en eller flere av fabrikkene, frigjøre barnearbeiderne og kjøpe opp all teen de hadde i område for å finansiere en skole til barna, eller starte en massebevegelse mot te-plantasjer(i tillegg til alt annet man må boikotte i disse politisk korrekte tider) . Men det ble for mye til tiltak, og alle var så nødt på do, og egentlig så hadde vi ikke så mye å tilby ungene der og da, så vi kjørte videre hjemover. Hadde en meget interessant restaurantopplevelse med sånn fem kelnere og mye søl, før vi kom oss videre igjen. Etter det var det straka vegen heimatt. Var hjemme i ett-tiden på natta, og så var det opp igjen klokka 7 for å dra på workshop i Auroville om Jammu & Kasmir. Noe som var helt utrolig givende. Lenge siden jeg har lært så mye på så kort tid. Dette studiet er helt utrolig. Så i denne anledning vil jeg gjerne takke meg selv for å¨ha jobbet ræva av meg på Tiltak Funksjonshemmede og Ark i sommer slik at jeg kunne dra ut i denne rare verden. Jeg er heldig jeg. :) Og selvfølgelig annen økonomisk og moralsk støtte er mye verdsatt.
Men nå må jeg analysere Curle`s Conflict Progression Model til i morgen, og skrive om AFSPA… AFSPA meg her og AFSPA meg der… Ojojoj… Slien, men ved godt mot…
flere bilder kommer senere i samme innlegg, det tar bare så utrolig lang tid å laste opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar