Kasteløse India

Heihei, dette bli bare et kort innlegg. Jeg skal dra snart til Kerela, 12 timer med buss, thank you very much.

Jeg må bare fortelle litt o de siste dagene før jeg drar.

Søndag var bursdagen, som var kjempekoslig. Bilder av gaver og kos kommer senere. 

Det jeg må få ut blant folket akkurat nå er hva vi gjorde på mandagen. Som desidert må være en av de dagene man aldri greie å få ut av netthinna eller hodet. Så du bleikfeite sofapotet der hjemme, hør mitt ord. Neste gang du tyter hodet til andre full om depresjonene dine, isjiasen din, galleblæra, ryggen, eller hva faen det nå er som feiler deg, vil jeg at du skal vite en ting: du er et overpriviligert menneske, din verden kunne vært så utrolig mye verre, og jeg personlig er fascinert over hvor gode mennesker som har sett det verste denne kloden har å by på er. Smilende og glade, villig til å dele det lille de har og historiene om sine lidelser. Hvis du tror du har det jævlig, kom til India! Ufruktbar? Kom til India, her deler de ut barna sine på gata gratis! Tom for dopapir? Her fjerner kasteløse avføringen manuelt fra offentlige tørrdoer med sine bare hender, med ingenting annet for beskyttelse enn blomster de tar i håret for å hjelpe mot lukten.

På mandagen var vi altså på besøk i to landsbyer for kasteløse, de laveste i det indiske systemet. De som faktisk er så lave at de ikke en gang er i kastesystemet. De er urørbare, dalittene. Selv om ”urørbarhet” i seg selv er ulovlig blir det praktisert på de mest uhørbare måter overalt. Den aller laveste sub-kasten innenfor dalittene er den kasten som manuelt renholder tørre toaletter, med sine bare hender.

Først fikk vi en briefing på et senter som jobber for rettighetene til dalitter. Der møtte vi en gammel elev av foreleseren vår som har doktorgrad i samfunnsvitenskap, er blind og har dedikert hele sitt liv til dette folket. Vi møtte også en annen kvinne som jeg tror ingen her kommer til å glemme. Hun fortalte historien sin så rett fram, som om det var helt naturlig og ikke minst greide hun å smile til oss etterpå. Jeg vil ikke gjengi historien hennes feil, men her er noe av det hun fortalte oss: Hun kommer selv fra en rik dalittfamilie, og visste ikke betydningen av det å være en kasteløs før veldig sent. Når hun etterhvert ble bevisst på hva folket hennes led gjennom bestemte hun seg for å aktivt jobbe for mer kunnskap innad kasten spesielt. Dette sverget hun på graven til en dalitt som forsøkte å politisere samfunnet sitt, men som ble halshugget av dominerende kaster som ikke tålte at dalittene skulle få stemme i det hele tatt. Etter dette har hun blitt forfulgt, misbrukt og arrestert flere ganger. Her i India er det ofte ikke folket som er problemet, men staten. Politiet har ved flere ganger torturert denne kvinnen, dette også når hun var gravid med sin sønn. Hennes mann tålte heller ikke at hun var en sterk kvinne og har nå vendt ryggen mot henne og bruker hennes egen sønn mot henne. Like før vi møtte henne hadde hun snakket med sin sønn som sa at han ikke ville ha noe mer med henne å gjøre fordi hun var ei hore. Han er 7 år. Overgrepene mot kasteløse er ikke uvanlig her, og heller ikke noe man hører mye om, i hvert fall ikke før måneder etter selve hendelsene.



I landsbyene vi var i driver de med agrikultur, eier ikke land, men lever i konstant avhengighetsforhold av dominerende kaster. Kvinner tjener 40 rupee dagen og mennene 80, som gjerne blir brukt opp av mennene på alkohol. De fleste av barna blir aldri ferdig med skolen. Lønnen, om den kommer, kommer den gjerne for sent. Helsetilbudet er en helsesøster som kommer en dag i måneden for hele landsbyen. Kasteløse får ikke sitte med andre kaster, de får ikke drikke av vanlige glass i te-bodene, de får sjeldent stemme (til tross for at politikerne er totalt avhengige av deres stemme for å vinne), de har sjeldent mat nok, klær nok eller tid nok til å leve. De får ikke tilbe i templer sammen med andre. Andre kaster beveger seg aldri inn i landsbyene, rører de ikke og tar aldri imot noe fra de, annet enn hjelp til drittjobbene sine. Om en kasteløs kvinne blir voldtatt risikerer hun å bli drept hvis hun anmelder det. Og verre og verre blir det bare desto mer man leser om det virker det som.

Dalitt Imsdal







Landsbyturen vil jeg fortelle litt om senere, men de kvinnene vi møtte der stilte oss noen av de vanskeligste spørsmålene jeg hår fått i mitt liv, som dere der hjemme kan tygge litt på også: ”Have you suffered as we have? What are YOUR struggles?”