Da er det vel på strengt tatt tide med et nytt innlegg. Hue var fint, men ikke så spesielt at det gjorde noe. Dro så videre til Nha Trang, som var enda mindre spesielt egentlig. Her brukte vi dagene på å lete etter PSP til Are, fordi jeg var så lite gjennomtenkt at jeg lovde han det i forsinka bursdagsgave, og ellers lite annet.
Jeg hadde tidenes skrekkopplevelse i Nha Trang. Are skulle ut og kjøpe vin slik at vi kunne kose oss ute på balkongen vår. Ja, vi hadde balkong, stor en, og tv og wifi for 45 spenn. Ja takk. Jeg satt meg ned i ro og mak og satte på en film, ombestemte meg da det var en drittfilm, og begynte å se på noe på tv. Rundt da begynte jeg å lure på hvor det ble av Are, og tankene begynte å surre. Det begynte en film på tv, og jeg tenkte som så at hvis han ikke kom før den var ca. halvveis var det på tide å få hetta. Når filmen var snart slutt begynte jeg å springe ut på balkongen for å se etter ham. Dette er det verste marerittet mitt: å miste Are her nede.
Jeg begynte å se for meg hva som kunne ha skjedd, og så helt klart for meg flere bestialske scenarioer. Tidligere på dagen hadde vi hatt en ubehagelig scene med en gutt som solgte kopierte bøker. De selger mye kopierte bøker i Asia forresten. Det er bare Thailand som har en streng policy på dette. Uansett så var gutten fast bestemt på å selge meg ei kopiert bruktbok for omtrent like mye jeg hadde betalt for ei pocketbok på Ark med rabatten min, så jeg fortalte ham at det var uaktuelt flere ganger. Jeg tilbydde ham en veldig rimelig pris for boka som han ikke ville ta imot, og jeg sa at da fikk det bare være. Etter det begynte han å bli skikkelig hissig, ropte ”Fuck u”, og i det hele tatt. Egentlig angrer jeg på at jeg ikke gikk tilbake til den lille drittungen og lærte han noen manerer og god forretningsetikk. Uansett, så når han ikke kom tilbake begynte jeg å se for meg at hissigprompen hadde samla sammen gjengen sin og tatt seg av Are. Jeg hadde totalt hetta, jeg var så livredd at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Men jeg tenkte at det å gå ut å lete etter han i en så stor by på kvelden alene var litt dødfødt, og mens jeg satt der og planla neste move kommer en uskyldig og da litt brisen Are inn døra. Først hadde han visst gått seg helt vill i flere timer, og så hadde han møtt en koselig sjåfør som vi hadde snakket med tidligere på dagen og blitt med ham på barrunde, og sett solnedgangen. Jeg visste ikke om jeg skulle flire eller grine, forbanna var jeg hvert fall. Så nå får ikke Are lov til å gå ut alene lengre. Han var veldig lei seg da, og etter et par glass vin og noen episoder md The Office fikk jeg roa nervene litt. Men herrejesus. Jeg tror det er det lengste vi har vært borte fra hverandre på hele turen. Angst!
Neste dag ble brukt til å lete etter denne berømte PSP-greia, jeg vet knapt nok hav dette er. Før vi på kvelden gikk og spiste en någet fatal middag hos en skikkelig creepy fransk eldgammal kar med ei lita spretten yngre vietnamesisk kone, så klart, på Bananasplit Cafe. Den spagetti bolognesen var et større feilgrep enn alt annet på denne turen. Mett og god sovna jeg på rommet, og våkna med magekramper som utvikla seg til at hele spagetti bolognesen senere på natta havna på baderomsgulvet og tetta igjen avløpet. Thank you Bananasplit Cafe. Dagen etter føltes det som om jeg var overkjørt av et helt sirkus. Men kvikna litt til i går kveld, fikk i meg tre vårruller og cola. Yay… I morrest tok vi bussen til Dalat. Stor skuff, ut ifra Lonely Planet virker dette som en liten fjellandsby, som på kartet framstilles som om hele sentrum er mindre enn den lokale golfbanen. Det var laaaaaangt ifra tilfellet, det er en svær by, masse folk. Ikke det vi var ute etter, så i morgen drar vi videre til Saigon slik at Are kan få den hersens PSP’en sin, og hvor jeg tenkte at jeg skulle få kjøpt litt gaver til dere der hjemme. Så, hva vil dere ha?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar